Joel Halldorf

Teolog og forfatter

Allerede fra begynnelsen har demonstrasjonene mot den grusomme politivolden som tok livet av George Floyd balansert på en knivsegg. Fordømmelsen av brutaliteten har nærmest vært enstemmig, og de fleste protestene har vært fredelige. Men volden lurer under overflaten, oppildnet av sterke følelser og enkelte gruppers interesse i å skape kaos.

En flokk løver

Det er et delikat dilemma. Protestbevegelser er i sin natur ustadige. Det må de være. Engasjementet er brennende og vreden mot urettferdighet glohet. Demonstranter er aldri en flokk lam, snarere en flokk løver. Det hele kan når som helst utarte i opprør. Samtidig kan ikke målet være å fjerne energien fra bevegelsen. Derimot er det nødvendig å styre energien i riktig retning og på den måten hindre den fra å eksplodere.

Protest uten vold

Baptistpastoren og aktivisten Al Sharpton beskrev denne problematikken i sin preken på minnestunden til George Floyd. I likhet med Georg Floyds familie tok han avstand fra vold og ødeleggelse. Samtidig beskrev han den smale stien reformbevegelsen må følge: På den ene siden er det nødvendig å fordømme vold og plyndring, og på den annen side må den markere seg mot dem som vil bringe protestene til taushet. Det er en forskjell på å ville ha fred og bare ville få folk til å tie stille, sa Sharpton.

I dag er det vanlig at protestbevegelser sporer ut i ekstremisme eller vold. Men hvordan unngikk de store moderne reformbevegelsene dette? Verken kampen mot slaveriet i England, arbeidet for demokrati, kvinnebevegelsen eller borgerrettighetsbevegelsen i USA var preget av vold. Riktignok oppsto det sammenstøt, men i hovedsak ble kampen ført med fredelige midler.

LES OGSÅ: Bjørn Bore: I Norge er det ­vanskelig å bruke det sensitive 
R-ordet

Forankring i kirkene

En årsak er at disse bevegelsene hadde en folkelig forankring i kirkene. Denne koblingen ignoreres ofte når historien skrives. I stedet beskrives det sekulære fremskrittet på tross av kirkenes motstand. Men dukker man ned i kildene, blir alliansen mellom reformbevegelser og minoritetskirker åpenbar.

Den første europeiske protestbevegelsen var kampen mot slaveriet i 1700-tallets England. Den ble ført av kvekere, vekkelsesfromme anglikanere og metodister. De ble sett på som sekterister og politisk naive. Å avskaffe slaveriet ville dessuten være altfor kostbart. Men de kjempet ufortrødent videre med fredelige midler, og fikk etter hvert gjennomslag.

Martin Luther King

Samme mønster preger en rekke andre reformbevegelser. At disse bevegelsene var forankret i kirkene, ga dem en folkelig basis som bidro til stabilitet. De fikk en sosial basis blant mennesker som var trent i kunsten å holde sammen. Dessuten hadde de ofte en ide om at det var bedre å vende det andre kinnet til enn å slå tilbake.

Det fremste eksempelet er borgerrettighetsbevegelsen som ble ledet av baptistpastoren Martin Luther King. Den ble møtt av massiv vold fra politiet, og radikale krefter hevdet at man burde svare med samme mynt. Men King holdt volden unna uten å miste energien, og vant med tiden viktige seirer.

Ingen selvfølgelig strategi

Det er denne arven Sharpton fører videre i sin preken i Floyds begravelse. Urettferdigheten fordømmes med rungende vrede inspirert av den jødiske profettradisjonen som har vært så viktig for afroamerikansk forkynnelse. Energien er der, men samtidig holder han stand mot volden.

Det er ingen selvfølgelig strategi. I den radikale, svenske avisen ETC skriver den svenske marxisten Kajsa Ekis Ekman at det er nødvendig å ødelegge eiendom for at politikerne skal høre etter (7/6). Strategien er å slippe løs volden lite grann, slik at opprørerne raserer butikker, men ikke skader mennesker. Problemet er at volden ikke lar seg kontrollere. Den renner alltid over sine bredder og tar makten.

Ekis Ekman følger en annen regelbok enn King og Sharpton, den for radikale bevegelser. Her har vreden vært stor, og av og til har den også gjort stor skade. Seirene derimot, er betydelig færre.

LES MER AV JOEL HALLDORF:

Joel Halldorf: «Nattverden er ikke privat»

Joel Halldorf: «gjennom å leve i stillhet adskilt fra andre kan vi få del i sabbatens velsignelser»

Joel Halldorf: «Derfor er Knutby så forvirrende 
for oss pinsevenner»