Meninger

Misjonærkallet

Foreldrene mine snakket ikke så ofte om det, men vi barn forsto at det var noe som het misjonærkallet. Det virket for oss som noe hellig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les intervju med Kjøllesdal her.

Forrige uke: De som gikk foran

Det var misjonærkallet som bestemte livsvalg­ene mor og far hadde tatt. Vi barn hadde ikke fått noe slikt kall, men vi var jo med på ferden.

Vi visste at yrkesvalg har stor betydning for mange andre enn misjonærer og deres barn, for eksempel fedre og mødre som er diplomater eller velger å seile i utenriksfart. Men de hadde ikke, skjønte vi, fått et kall fra Gud om å bli stuert eller maskinsjef i fjerne farvann. De kunne noe enklere mønstre av og gjøre noe annet.

Alles ansvar

I voksen alder har jeg forsøkt å trenge litt mer inn hva misjonærkallet er. Ulike kristelige og kirkelige tradisjoner og forskjellige mennesketyper har hver sine måter å beskrive hvordan dette oppleves.

Kall står i kristen sammenheng listet opp ved siden av ord som oppdrag, befaling, tjeneste og utvelgelse. Jesus gir sine disipler en befaling i slutten av Matteusevangeliet: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.

I den lutherske ortodoksiens tid ble dette tolket utelukkende å gjelde nettopp apostlene som ble stående igjen i Galilea på himmelfartsdagen. Men senere er det blitt forstått som et ansvar pålagt alle kristne. Men noen ble utvalgt til å foreta et oppbrudd, krysse grenser for å fortelle om det som hadde skjedd med Jesus. Særlig ble bevisstheten om dette styrket etter at lekfolket kjempet seg til mer myndighet i kirkene.

Misjonsforskere har intervjuet misjonær­kandidater om misjonærkallet. De har snakket med misjonærer fra ulike misjonsepoker. Noen av intervjuobjektene har brutt med misjonen fordi de ombestemte seg.

En kappe

Tidligere generasjoner misjonærer snakket mest om valg av en livslang tjeneste. Senere har dette endret seg. Periodene på misjonsfeltene er blitt kortere og tjenesten utgjør oftest bare en mindre del av livsløpet.

Kallet oppleves forskjellig. Noen føler at de i overført betydning har fått lagt en kappe om skuldrene som omslutter kroppen. Kappen er gitt dem av noen utenfra. Dette kan være en misjonsleder som har rettet kallet til en bestemt person. Andre opplever at kallet er et lite frø som ble sådd og utviklet seg til en stadig sterk­ere visshet om at livet skulle vies til tjeneste i misjonen. Det finnes personer som har fått en slik visshet allerede som barn, da de deltok i en barneforening eller dro på leir og hørte om misjonærenes innsats.

En tidligere misjonær uttrykte det slik i intervju med forskeren Ingrid Eskilt, gjengitt i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap: «Jeg hadde drømt om å være misjonær siden jeg var barn, men jeg visste jeg behøvde et spesielt kall. På et evangelisk møte fikk jeg en sterk opplevelse av et misjonærkall. Men selv om jeg hadde mine misjonsdrømmer, måtte jeg kjempe med kallet.»

En annens premisser

Hva med ektefellen til den som har fått et slikt kall?

Tradisjonelt har en kvinne eller en mann som blir fridd til av en misjonærkandidat vært klar over at hvis de svarer ja, vil de velge et liv som vil kreve mye av dem. Og livets forløp vil i stor grad skje på ektefellens premisser.

Eskilt forteller at hun har hatt kontakt med en ektefelle som innrømmet at hun ikke hadde et egendefinert kall: Hun reiste ut på mannens kall, gjorde seg til ett med dette og hadde det som hovedmotivasjon for hele sin aktive misjonskarriere.

Jeg har senere forstått at slik var det for min mor også.

Dette er en fremmed måte å tenke på for ­senere generasjoner. Kvinner og menn ønsker å møte oppgavene ut fra selvstendige forutsetninger. Et eksempel på dette er et ektepar som forskeren trekker fram fordi de hadde ulik oppfatning av kallet. Til tider hadde dette skapt spenninger i samlivet deres. Han hadde gjentatte ganger under et opphold i Norge spurt kona om når hun var klar til å reise tilbake til Sør-Amerika.

«En dag sa kona mi til meg: Du må velge mellom Sør-Amerika og meg. Da følte jeg at hele identiteten min fikk en knekk, og jeg så hvor opptatt jeg hadde vært av meg selv og hvor mye kona mi hadde vært villig til å ofre på grunn av meg.»

Egne behov

Den yngste generasjonen oppfatter oftere at lydighet mot Guds kall er å være lydig og trofast mot det sanneste i seg selv. Selv om bildet ikke er helt entydig, er dette likevel en klar tendens i materialet, bemerker Eskilt. Er denne endringen ensbetydende med at den yngste generasjonen bruker misjonsarbeid til egen selvrealisering?

Det finnes forskningsarbeider som bekrefter dette, selv om det ikke er entydig. Den yngste generasjonen snakker mindre enn de gamle om offer og lydighet. De uttrykker gjerne sine egne behov, krav og ønsker. De er mer trygge og frimodige på egne nådegaver, ressurser, interesser og potensial. Og de har en langt større grad av selvrefleksjon, som lett kan oppfattes som subjektivt selvrealiserende. Likevel er den underlagt et større formål og en videre mening enn det som er styrt av rene personlige interesser.

I debatten om misjonærkallet er det blitt hevdet at den subjektive og personlige siden ved kallet er blitt fokusert for sterkt. Dette kan resultere i dype kriser når hverdagen blir for vanskelig. Andre er blitt hindret i å gå inn i en misjonærtjeneste fordi de ventet på en sterk og konkret kallsopplevelse som aldri kom. Derfor er det nødvendig å balansere det subjektive i kallelsen med det objektive som ligger i at Gud har gitt sin menighet et misjonsoppdrag, skriver Eskilt. Likevel virker det som at alle er enige om at misjonærtjenesten blir forstått som en særskilt tjeneste.

Lyst til å rømme

Tidligere generalsekretær i Misjonsselskapet, Lars Dahle, skriver forholdsvis kritisk: Det er tvilsomt om Gud står bak en «dragelse» til å reise ut som misjonær hvis man forsørger gamle foreldre og småsøsken som man må forlate. Han advarer mot romantisering av misjonærtjenesten eller flukt fra ting i Norge de er misfornøyde med.

I et fellesbrev til venner og kolleger ikke lenge etter at mor og far var i gang med arbeidet i storbyen Osaka i Japan står det: «Oppgaven som er lagt på oss er stor og tung, slik at vi helst kunne ha lyst til å rømme vår vei. Bare misjonærkallet og Guds løfter holder motet oppe, ved siden av privilegiet vi kjenner ved å gå med evangeliet, inn gjennom åpne dører til et stort og interessant folk.»

Jeg husker ikke at far og mor noen gang argumenterte med kallet overfor oss når familien måtte ta vanskelige valg. Det gjaldt for eksempel da vi måtte flytte hjemmefra for å gå på internatskole. Kallet bare var der, det lå under i samtalene. Vi forsto den gang mindre av at det også kunne være en byrdefull utfordring for dem når det røynet på. Men vi ante det.

Neste uke: Skudd mot toget gjennom Sibir

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger