Min helt

Denne saken ble først publisert i oktober 2015.

For tiden bruker jeg morgenen til å lese en bok av den nederlandske teologen Stanley Hauerwas og en av dem jeg anser som mine virkelige helter: Jean Vanier. Boken handler om å leve nennsomt i en voldsom verden.

Jean Vanier er forfatter, foreleser og doktor i filosofi, men mest kjent for at han har levd store deler av sitt liv sammen med mennesker som har omfattende psykiske og fysiske funksjonshemminger.

Møte med Jean Vanier

Mens jeg leser blir tankene og følelsene mine nesten umiddelbart flyttet tilbake til den vår­-
dagen da jeg fikk et par timer med Jean Vanier. Vi satt i det overfylte arbeidsrommet hans i det lille stenhuset på Rue Marillac i den franske landsbyen Trosly.

Jeg husker hver detalj av det som skjedde disse timene: hvordan vi satt i de slitte lenestolene hans og han fortalte historien om hvordan han endte opp i denne landsbyen og kjøpte det lille huset. Han fortalte om hendelsene som førte fram til at han åpnet hjemmet sitt for Raphael og Philippe, to unge menn med psykiske funksjonshemminger.

I mange år bodde de sammen, ikke som pleier og pasienter, men som tre medmennesker som delte hverandres behov og gaver. Senere skjedde det som ingen av den hadde tenkt skulle skje: Hverdagslivet deres utviklet seg til et helt samfunn, og det samfunnet inspirerte mennesker over hele verden til å gå i deres fotspor.

LES OGSÅ: – Jeg vil at gamle kan få være glad i oss selv

Syv år senere

Når jeg nå, sju år senere, leser Vaniers samtale med Stanley Hauerwas, oppdager jeg at Vanier ikke har endret livsretningen sin. Han kjemper fortsatt for å bygge bro over kløften mellom de velintegrerte, som har for mye å gjøre, og de utestengte, som har for mye ledig tid.

Et sted skriver han: «Når jeg blir eldre, merker jeg at jeg har vanskelig for å relatere til såkalte normale mennesker. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan le og spøke rundt matbordet med funksjonshemmede, men jeg merker at jeg er i ferd med å bli marginalisert.»

Jeg stopper opp ved de linjene og lurer på om det er prisen han måtte betale for sitt livsvalg, eller om det er belønningen for det samme.

For han er vel egentlig ikke marginalisert. Jo kanskje, hvis man tror at verdens sentrum er Wall Street. Men Wall Street er en avkrok.

Verdens sentrum

Verdens sentrum er et bofellesskap i en landsbygate der den siste kafeen forlengst er lukket og låst. Verdens sentrum finnes overalt der mennesker på samme måte gir fra seg sine opphøyde posisjoner for å leve sammen i gjensidig respekt.

Der det skjer, skapes noe som ikke kan kjøpes for penger, men som denne verden har et akutt behov for: Et sentrum av håp. Et sentrum av kraft. Et slikt sentrum kan vi alle være med og åpne for hverandre.

Eller, for å si det med ordene et sted i denne merkelige boken: Vi har all den tiden vi trenger for å gjøre det som trengs.

Av: Tomas Sjödin, forfatter og pastor.