Aldri alene

Når jeg leser søndagens tekst, kan jeg ikke la være å se for meg Jesus som storebroren med lillebrødrene samlet om seg. Eller faren med barneflokken. Assosiasjonene dras også mot bøker som Ringenes Herre: lederen og føreren som prøver å gi mot og trøst til de som han forstår vil stå rådville igjen.

Pinsedagens tekst er hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene. Ser du omsorgen som ligger og vaker under ordene? Ser du 33-åringens øyne når han gjentar og gjentar: Dere skal ikke være alene. Aldri alene. Jeg må dra fra dere, men det er når jeg går at jeg kommer.

Nær og inderlig

Svaret på gåten om hvem som kommer når han går, det er «Talsmannen», paráklætos, som Johannes bruker gjentatte ganger i Jesu avskjedstale. Jesus sier «en annen» talsmann, noe som indikerer at han også ser på seg selv som en talsmann. Substantivet paráklætos kan tolkes på flere måter: hjelper, talsmann, rådgiver, trøster. Paráklætos kan også oversettes med sakføreren eller advokaten, en som vil føre Jesu sak videre. Jesus går, Talsmannen kommer.

Det er en inderlighet og nærhet i måten Jesus henvender seg til disiplene: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud». Måten det er skrevet på, viser at det å elske Jesus og å holde budet, henger uløselig sammen. Å holde budene, viser ikke til moralske forskrifter, men det store budet: Å tro på Jesus, ta imot Jesus. I vers 20 ser vi også denne nærheten utmalt. Tenk på hvordan en uke på leirskole, noen måneder på folkehøyskole eller en helg på leir kan føles som et helt liv? Fordi man kommer så nært på folk, fordi vi opplever og lærer så mye i løpet av kort tid. Hvordan føltes det for disiplene da de begynte å ane at de tre årene med nærhet var i ferd med å nærmes seg slutten?

Ikke foreldreløse

Jesus som har vært synlig tilstede, som tok søle på hendene og helbredet blinde, som våknet fra nattesøvnen for å snakke med en fortvilet Nikodemus som ikke fikk sove. Jesus som sløyet fisk, som gikk på vannet, som stilnet stormer på havet og i hjertene, nå skulle han forsvinne.

Disiplene var nok lei seg over å miste en god venn og leder, men de må også ha kjent sorg og frykt når Jesus i sin avskjedstale maler ut framtiden for dem. Jesus har ikke tenkt å snike seg bort i et ubemerket øyeblikk, han har ikke tenkt å sende vennene blåøyde inn i et skremmende landskap. Men samtidig som han åpent sier at verden ikke kommer til å ta imot disiplene, slik de heller ikke tok imot Jesus, så gir Jesus reell trøst. Jesus lover at han vil bli værende hos vennene sine. Disiplene vil ikke bli forlatt som foreldreløse barn. På denne tiden var uttrykket kjent i denne sammenhengen, disiplene visste om flere store menn med disippelflokker hvor lederen hadde blitt drept eller bortført. Disse disiplene hadde stått alene igjen som foreldreløse barn. Jesus sier at det ikke skal være sånn for dem. Kirken vil aldri bli overlatt til seg selv, kirken vil aldri bli forlatt.

Karen Kilane

Skribent og konsulent