Retten til slutten

I et framtidssamfunn, der genetikerne har klart å koble ut aldringsprosessen, vil det å få dø kanskje bli en rett man må slåss for.

I dag er retten til å leve langt mer utsatt. Mange av oss risikerer å dø før tiden, mot vår vilje. Det kan skje på grunn av vold, ulykker, underernæring eller sykdom, selv om det hadde vært mulig å unngå. Derfor er retten til liv en helt sentral menneskerett, omtalt i artikkel 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Signaturstatene har påtatt seg en plikt til å verne om borgernes liv, og dersom noen blir tatt av dage, er det en krenkelse av deres menneskerettigheter.

LES MER: Kjemper for retten til å dø

Bestemme tidspunkt

Men noen ønsker faktisk å dø. Mange vil si at det må være en menneskerett å få bestemme over sin egen død. Det handler i så fall ikke om det å dø i seg selv – men om å velge tidspunktet og omstendighetene rundt sin egen død. Det er slik mange begrunner sitt ja til aktiv dødshjelp.

Dersom det å framskynde sin egen død er en menneskerett, kan den ikke avgrenses til bare de gamle, de med kreftdiagnose eller en dårlig prognose på hvor lenge de har igjen å leve. Nei, da må det innebære en allmenn rett til selvmord, basert på individets egen vurdering av om livet er verd å leve. For menneskerettighetene er ikke noe vi må kvalifisere oss for, eller som vi får tildelt av legen. De er noe alle mennesker har, bare i kraft av å være mennesker.

LES MER: Tilfellet Brittany Maynard

Pålegger å beskytte borgernes liv

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg behandlet i 2002 saken Diane Pretty reiste mot Storbritannia. Hun anklaget staten for å krenke hennes menneskerettigheter, gjennom en rettsstridig invasjon av hennes private sfære. Hun mente artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen ga henne rett til å gjøre det hun ville med sitt eget liv, inkludert å avslutte det. Om nødvendig med andres bistand.

LES KOMMENTAR: «Døden reduseres til en rettighet»

Dommen var klar: Artikkel 2 garanterer individets rett til liv. Bare en forvrengt lesning kan gjøre dette til en rett til å dø, eller til å ta sitt eget liv. Det er heller omvendt: Artikkelen pålegger staten å beskytte borgernes liv, også mot villet egenskade. Domstolen innrømmet Pretty et poeng med hensyn til selvbestemmelse over eget privatliv, men var tydelig på at selve retten til liv hadde forrang. Staten kan gjøre innhogg i retten til privatliv dersom viktige samfunnshensyn tilsier det. Å blokkere muligheten for at sårbare mennesker kan presses til å be om dødshjelp, kan være et slikt hensyn.

LES KOMMENTAR: NRK på dødsveg til Sveits

Ingen menneskerett

Dommen fra Strasbourg er opprettholdt i senere saker. Ifølge den er det altså ingen menneskerett å få avslutte sitt eget liv gjennom selvmord, legeassistert selvmord eller eutanasi. Det er mer nærliggende å tro at det strider mot menneskerettighetene dersom staten åpner for aktiv dødshjelp, fordi staten da svikter sin plikt til å verne om borgernes liv.

Av naturlige årsaker har ikke en eneste pasient, fra Nederland, Belgia eller Sveits, klaget sine respektive stater inn for Strasbourgdomstolen fordi de urettmessig har fått aktiv dødshjelp.

LES MER: Savner liv i norsk dødshjelp-debatt

Menneskerettigheter på «min side»

Human-Etisk Forbund (HEF) setter menneskerettighetene høyt. Vi trekker dem fram i kampen for livssynsfrihet, mot KRLE-faget. Samtidig er flere blant HEFs 
ledere engasjert i kampen for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Det er rart de ikke legger mer vekt på dommen i Diane Pretty-saken.

Menneskerettighetene er kjekke å ha – så lenge man har dem på sin side.

Morten Horn er overlege og humanetiker.

Følg oss på Facebook og Twitter!