Råttent
russisk rykte

Dokumentarfilmen «Hemmelig dopingmappe: Hvordan Russland produserer sine vinnere», vist på tyske ARD sist uke, inneholdt rystende påstander:

• 99 prosent av russiske topputøvere doper seg. De får alle midler fra sine ledere, sier diskoskasteren Evgenia Pecherina.

• Utøverne blir oppfordret til å oppbevare rene urinprøver i fryserne sine, slik at de kan brukes når dopingkontrollørene kommer, sier friidrettsstjernen Julia Stephanova, som for tiden er utestengt for doping.

• Det russiske antidopingbyrået RUSADA kontrolleres av det russiske sportsministeriet, som bestemmer hvem som skal feies­ under teppet. I idretter som svømming, sykling, langrenn og fri­idrett, har RUSADA som policy at de ikke skal teste russiske utøvere, ­hevder ­Vitalij Stephanov, ­ektemann til ­Julia Stephanova.

LES OGSÅ: Håndball- Norge savner minoritetsjenter

Bygge omdømme

Det er en kjent sak at Antidoping Norge har vært en viktig samarbeidspartner i oppbyggingen av RUSADA. Fra norsk side har nok bistanden skjedd med de beste intensjoner. Overføringen av kompetanse kan likevel ha gitt russerne flere aha-opplevelser i faget omdømmebygging.

Vi liker å tro at antidopingarbeid først og fremst handler om mål­rettede kontroller for å ta dem som jukser. Dernest er vi blitt fortalt at det dreier seg om holdningsskapende arbeid og forebygging.

Begge deler er til en viss grad riktig.

Men både kontroller og fore­bygging handler i stor grad også om å bygge omdømme. Det er derfor en rekke kjente utøvere fra tid til annen går ut i mediene og krever å bli testet flere ganger. Det gjør de fordi de tror det beviser for omverdenen at de er rene. For ren er man selvfølgelig, de gangene man ber om å testes.

LES OGSÅ: Idretten belønner bedragere

Slik Lance Armstrong gang på gang sa til sitt forsvar: «Jeg er blitt testet 500 ganger, og hver gang har testen vært negativ».

Det var en sannhet med et par modifikasjoner. Men likevel: ­Armstrong ble ikke tatt i kontroller, selv om han dopet seg jevnlig i 20 år.

Fotobokser

Mads Drange forklarer hvordan dette henger sammen i «Den store doping­bløffen», en bok han skrev etter å ha jobbet ti år i Antidoping Norge:

På mange måter forteller en ­dopingtest det samme som en ­fotoboks i trafikken. Den måler­ hvor fort du kjører der og da, men ikke nødvendigvis hvor fort du kjørte litt tidligere eller etterpå.

Bilistene vet stort sett hvor fotoboksene står, akkurat som idrettsutøverne vet når det blir tatt ­dopingprøver. Tester utenom konkurranse kan riktignok sammen­lignes mer med radarkontroller i trafikken, og de er da også mer effektive enn fotobokser. Ingen oppegående bilist kjører for fort der det står en fotoboks, som til og med er varslet med skilt.

Når IOC skryter av at de tok flere dopingprøver under OL i Sotsji enn under noe vinter-OL tidligere, blir det som om politiet i Oslo skulle­ skryte av at de har samlet 100 ­fotobokser i Festningstunnelen. At veldig få blir tatt i disse boksene, betyr dessverre ikke at ­ingen kjører­ for fort i resten av Oslo.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ørefik

Når veldig mye av idrettens ­testing foregår på denne måten, er det vanskelig å tolke det som annet enn ren omdømmebygging.

Da Mads Dranges bok ble utgitt tidligere i år, ble den i Adresseavisen beskrevet som en ørefik til norsk selvgodhet. Vi tror at vårt antidopingarbeid er ­verdensledende, men det betyr helst at resten av verden er enda dårligere enn oss. Også i Norge mangler viljen til å ta dem som jukser. I stedet bruker vi pengene på å få det til å se ut som om alle våre er rene, ifølge Drange.

Russerne har sett at Norge de siste 20 årene har hatt eventyrlig suksess i en rekke idrettsgrener samtidig som vi har hatt et godt rykte innen antidoping. Dette kan ha motivert russerne til å la Antidoping Norge bistå i oppbyggingen av RUSADA. Kanskje har de tenkt at RUSADA kunne bli et verktøy for den vanskelige kombinasjonen sportslig suksess og godt omdømme.

LES OGSÅ: Korrupsjon i idretten koster dyrt

Nyttige idioter

Nasjoner og internasjonale særforbund står i spagat mellom ønsket om å ­bekjempe doping på den ene siden, og å unngå skandaler og opprettholde et godt omdømme på den andre. I denne spagaten vinner som regel hensynet til et godt omdømme. Hvis fasaden slår sprekker, får det store negative konsekvenser både politisk og økonomisk. Slike skandaler må unngås. Og derfor er det best å ha kontroll på testingen selv.

Mads Drange beskriver rett og slett dopingtesterne som «nyttige idioter for dem som doper seg». Han kaller dem «omdømme­byggere på feilaktig grunnlag».

Etter ti år som ansatt i Anti­doping Norge, innså Drange at testingen var laget for å legitimere­ idretten mer enn for å avsløre ­doperne.

Det er vel ikke utenkelig at ­russerne har tatt dette et steg ­videre – og kombinert det med en dopingkultur som har vært av den systematiske sorten helt siden Sovjet-tiden.