Paven, preses og Erna

Antagelig sitter det en gjeng i Vatikanet som ennå lurer på hva paven mente da han i juletalen i Klementin-hallen refset sine ledere. Han anklaget dem for å lide av maktbegjær og «åndelig Alzheimer».

Den katolske kirkes kurie er Vatikanets regjering. Katolikker både i og utenfor det innerste maktapparat mener at pavens ord var på sin plass. Sett langt utenfra er det likevel grunn til å undres om hvordan slik refs av lederne vil slå ut. Vil de privilegerte i kurien – som Peter i sin tid – si at «Herre, det er vel ikke meg du mener?», og kikke bort på sidemannen, som fortjener slike formaninger mye bedre? Eller vil de miste selvtilliten enhver leder trenger for å kunne utføre sitt arbeid godt?

LES OGSÅ: Paven oppfordrer til mer medfølelse og ømhet

Jeg tror knapt at Den norske kirkes preses, Helga Haugland Byfuglien, noen gang har vært i nærheten av å refse sitt bispekollegium på tilsvarende måte. Det er godt for biskopene selv og for samholdet, men skulle hun likevel en gang iblant bruke de største ordene for å få mer fart i kollegene?

Og hva med Erna Solberg? Utad er det ikke måte på hvor fornøyd hun er med statsrådene sine, selv med... Ja, vi har vel alle noen i tankene. Om de ikke lider av åndelig Alzheimer, finnes kanskje andre, treffende diagnoser?

Spørsmålet er bare hvordan offentlig refs slår ut, og målet må jo være at lederne blir bedre. I norsk kultur tror jeg denne slags tale vil være forholdsvis mislykket.

Men her er pavens 15 «plager», til ettertanke:

1. Å tro at man er immun, udødelig eller uunnværlig.

2. Å jobbe for hardt.

3. Å bli åndelig og mentalt forherdet.

4. Å planlegge for mye.

5. Å jobbe uten koordinasjon.

6. Å ha «åndelig Alzheimer».

7. Å være rivaler eller brautende.

8. Å lide av eksistensiell «schizofreni».

9. Å gjøre seg skyldig i «terroriserende sladder».

10. Å opphøye sine sjefer.

11. Å være likegyldig til andre.

12. Å ha «begravelsesansikt».

13. Å ønske mer materielle goder.

14. Å danne lukkede sirkler som søker å være sterkere enn helheten.

15. Å søke verdslig profitt og vise seg frem.