Mesterlig 
sisteplass

Runa Skrove Falch er plutselig blitt den idrettsutøveren «alle» nordmenn snakker om. Hun ble nemlig klart sist og slått med to hele runder på 10.000-meteren i EM i Zürich denne uka.

Mange mener hun burde brutt, inkludert hennes trener Jack Waitz, som prøvde å ta henne ut av løpet. Andre mener hun aldri burde blitt sendt til EM, til tross for at hun hadde klart kravet.

På pressetribunen her i Zürich var norske medie-folk hoderystende. Men noen endret mening da publikum reiste seg og jublet Runa fram de siste to rundene. Lydnivået var dagens desidert høyeste, det var til å få gåsehud av.

Situasjonen var ikke helt sammenlignbar med den vi ser når kenyanske langrennsløpere strever seg i mål i Holmenkollen etter at de norske løperne har dusjet. Ingen forventer at kenyanerne skal holde nivået. Men Skrove Falch hadde tross alt løpt mila på 33 minutter og var kvalifisert for EM.

Trønderjenta er utvilsomt en god løper. Hun er norsk mester på distansen. Nå ble hun den 24. beste milløperen i Europa. Det hadde hun ikke blitt om hun hadde brutt.

Å løpe på 38-tallet når du har en pers som er fem minutter raskere, er selvsagt en surrealistisk følelse. Som utøver er det vanskelig å skjønne hva som skjer.

Jeg synes det var godt gjort av den unge jenta å holde hodet kaldt og fullføre løpet. Det hadde vært så lett å avbryte, dikte opp enn eller annen strekk eller magekrampe og sluppet billig unna i media. Men hva hadde det gjort med henne selv?

Skrove Falch har nå skaffet seg en referanse som hun kan bruke neste gang hun skal kjempe mot lysten til å gi opp. Hun vet at det ikke kan bli verre enn i EM. Dét er en fin ting å ta med seg.

For idrett handler ikke bare om tider og plasseringer. Det handler om å bygge karakter.

For oss som ser på, er det neppe noen vi kan lære mer av i EM enn av Runa Skrove Falch.