Man henger ikke tro

Boenhoffer, hvem? – vil noen si. Av andre huskes han som kraften, en uredd oppmuntring i de bleke årene etter krigen. Han ble hengt på spesialordre fra Himmler 9. april 1945, 39 år gammel. Men man henger ikke intelligens, tro, tillit og kjærlighet. For teologen og fangen som talte Hitler midt imot, skrev brev, betraktninger, tanker på sin ferd mellom fengsler og fangeleirer. Under harde forhør, i all slags nød og savn var han glad, modig og uselvisk. Et vitnesbyrd om Kristi kraft, sa de som sonet sammen med ham.

Tenkende kristne. Det han skrev, brev og notater – som unnslapp husundersøkelser og bomber – var stukket vekk mellom taksteiner og taksperrer. Alt kom for en dag, og ble etter krigen gitt ut under tittelen «Wiederstand und Ergebung», på norsk «Motstand og hengivelse». Den gikk i svære opplag her i landet. Det lyse alvoret, gleden og hengivenheten satte preg på en hel generasjon tenkende kristne. Han og Albert Schweitzer – begge forkynte ærefrykt for livet. Mens så uendelig mange menneskeliv var gått tapt.

Ikke frommere enn Gud. Boenhoffer elsket livet og hatet den avsindige dumheten. Han ga uttrykk for det hele tiden. Gleden, mente han, skulle først nytes på denne siden. Slik har Gud mente det.
«Hvis det behager Gud å la oss få nyte en overveldende jordisk glede, da skal man ikke være frommere enn Gud. Da skal man ikke la denne lykken bli markspist av overmodige tanker, eller utfordringer, eller ved en tøylesløs religiøs fantasi som ikke kan nøye seg med det Gud gir. Gud vil nok sørge for at den som finner ham og takker ham i sin jordiske lykke, ikke skal mangle øyeblikk da han blir minnet om at det jordiske bare er noe foreløpig, og at det er godt å venne sitt hjerte til evigheten.»