Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Jeg skammer meg ikke over evangeliet, skriver Paulus i Romerbrevet. Men nylig har vi lest sokneprest Andreas Fosby sitere det i denne avisen. Han reagerer på at biskop i Nidaros Herborg Finnset har uttalt til NRK at skolegudstjenester ikke er forkynnende.
Hva er en gudstjeneste, om ikke forkynnende?
Finnset vil rydde
Finnset har rykket ut for å rydde i forståelsen av hva hun har sagt. For Den norske kirke skriver selv på sine nettsider at en skolegudstjeneste er forkynnende.
Finnset vedgår å ha skapt forvirring. Det er bra at hun er ærlig om det. Dessverre gjør hun ikke en veldig overbevisende jobb i å rydde opp. Finnsets formuleringer i svarinnlegget er nemlig tynget ned av referanser til kulturarv, tradisjon og verdier. Hun virker svært påpasselig med å gjøre kristendommen så spiselig for folk flest som mulig. Det virker strategisk motivert, og det fremstår ikke ærlig.
All formidling er normativ. Ethvert utsagn om virkeligheten er ladet, både i utvalg og i vinkling. Når vi har norsk og ikke engelsk som undervisningsspråk i norsk skole, eller lærer mer om norsk historie enn finsk, er det verdiladede valg tuftet på spesifikk historie og kultur. Det er også helt legitime valg, og de resulterer i normativ formidling.
Når en prest bruker ord om kristendom i en gudstjeneste, er det forkynnende, selv om det som sies er rent beskrivende eller kritisk til egen tradisjon. Formidlingen i en gudstjeneste er normativ, slik all formidling er det, og slik evangeliet ikke kan unngå å være noe annet – da er det ikke lenger noe evangelium. Det gjelder også skolegudstjenester, og dette vet Finnset. For hva er en gudstjeneste, om ikke forkynnende?
Kirken forregner seg
På én side er det forståelig at Finnset veier sine ord. Hun ser antakelig at ordet forkynnelse har ugreit rykte og at skolegudstjenestene står i fare, enten ved politisk eller folkelig motstand. Hun vil redde tilbudet, og gjør det ved å tone ned det religiøse aspektet i gudstjenestene.
Men på den andre siden fremstår det som om hun ikke er stolt av det hun vil beskytte. Det virker som om hun ikke snakker sant om hva en gudstjeneste er. For hvis en gudstjeneste bare er kulturarv, hva er da forskjellen på det og på religionsundervnisning?
I en tid hvor religion generelt og kristendom spesielt er omhyllet av fordommer, trenger vi å vite mer om hva religionsutøvelse faktisk er. Elever og andre må se hva forkynnelse er – en transparent preken som prøver å si noe fint og oppbyggelig om Gud, mennesket og troen. Forkynnelse i Den norske kirke er ikke manipulativ påvirkning, men hvordan skal skolebarn få greie på det hvis man insisterer på å verne dem fra å høre et eksempel?
Skolegudstjenester er tillatt i Norge. Deltakelse er helt frivillig. Human-etisk forbund forregner seg dersom de håper på folkelig støtte i sitt siste fremstøt: For det å insistere på et forbud for frivillig kristen religionsutøvelse innen skolens ramme, særlig når lovgiver bestrider den lovfortolkningen, er mindretallstotalitært.
Men hvis kirken ikke følger opp med å være frimodige formidlere av Guds komme til jorden, forregner de seg akkurat like mye.
