Radikal likhet

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Mariahuset i Oslo er et helt unikt sted. Her har Bodil Sødal bodd siden 1975, sammen med andre kvinner. Noen av dem som har bodd i huset har utviklingshemminger, andre ikke. I dag er det Sødal, samt Susanne og Laila som bor der fast. De lager mat sammen, ber sammen, lever sammen.

Andre venner av huset deltar også, både i daglige gjøremål og i den jevnlige gudstjenestefeiringen som foregår der. Huset er økumenisk, med et tydelig kristent preg og en tydelig kristen grunn. Det å elske Gud og elske nesten er grunnpremisset for denne levemåten.

Mariahuset bryter ned skillet mellom hjelper og hjulpet, mellom giver og mottaker, mellom oss og dem

Pavens gunst

Denne uken fikk Bodil Sødal pavens fortjenestemedalje Benemerenti for den omsorg og det mot hun har utvist i liv og tjeneste. Selv sier hun den like gjerne kunne blitt delt ut til en av de andre beboerne. De lever jo sammen.

I 2018 skrev Vårt Land en større reportasje om Mariahuset, og den gang uttalte Bodil Sødal: «Hele huset hviler på en gudgitt likeverdighetstanke. Det viktigste for oss er nestekjærligheten, menneskeverdet, fred og forsoning.» Det ideologiske tankegodset Mariahuset er basert på, er hentet fra Tro og lys-bevegelsen, hvis grunnlegger Jean Vanier i 2021 ble skandalisert etter mange fortellinger om overgrep.

Tankene hans har like fullt vært til stor inspirasjon for Sødal og kretsen rundt Mariahuset. Verden over er det blitt etablert bofellesskap som gjør de utstøtte til medmennesker. Sødal påpekte i 2018 at ordets makt kan bli så stor i samfunnet, mens Mariahuset søker å se annen storhet, etter mysterium, undring og skjønnhet.

Samme verdi

Dersom alle mennesker faktisk har samme verdi i Guds øyne, har det betydning for både hvordan vi snakker om hverandre og hvordan vi lever sammen. Å leve ut nestekjærligheten så radikalt som Sødal gjør, er i seg selv en kritikk av den distanserte måten de fleste av oss forholder seg til våre medmennesker på. Det bryter ned skillet mellom hjelper og hjulpet, mellom giver og mottaker, mellom oss og dem.

«De jeg bor sammen med er ikke ‘barna’ mine», sa Sødal i 2018. «Husets venner som kommer innom er heller ikke frivillige arbeidere. Her er vi alle medvandrere». Hadde en slik holdning preget de små og store fellesskapene våre, hadde samfunnet sett grunnleggende annerledes ut.

Pavens medalje er Mariahuset vel fortjent.