«Å be Gud om seier i krig er forståelig, men også farlig»

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Mandag skrev Vårt Land om en rekrutteringsvideo fra det ukrainske forsvaret som er utformet som en bønn til Gud. Formodentlig reagerte mange av oss med ubehag på flere av formuleringene: «Herre, Vår himmelske Far, vær så snill å velsigne oss. Jeg setter meg fore å bekjempe mitt fedrelands fiender, de som har drept mine brødre og voldtatt mine søstre. La min hånd være stødig, for å tilintetgjøre mine fiender».

[ Det ukrainske forsvaret ber Gud om hjelp til hellig seier ]

Vi kjenner alle til Den russisk-ortodokse kirkes samhandling med statsapparatet og velsignelse av Putins krigføring. Og de færreste av oss anser det som riktig at en kirke skal agitere i krig. Å ta Gud til inntekt for én side i en væpnet konflikt er ikke bare teologisk tvilsomt, men potensielt farlig. Det har vært nok av kriger i Europa der religion har fått spille en agiterende og forsterkende rolle.

Å moralisere over bønn

Men kan man egentlig moralisere over andres bønner? Er ikke bønn nettopp en helt ærlig og åpen henvendelse, der vårt håp og vårt sinne får flyte fritt? Enhver vil trygle Gud for sitt liv, men vet at svaret tilhører Gud. Gud vet allerede hva som bor i våre hjerter, og det har ingen hensikt å late som vi er frommere enn vi er.

Dette vet alle som har lest Salmenes bok i Bibelen, og spesielt vet alle som bruker den som bønnebok det. I Salme 137 kan vi lese om Babel: «Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget!» Israels folk levde tidvis i hard konflikt med omkringliggende folkeslag, og i blant annet Salmenes bok er avtrykket av hevnlyst, frykt og seier helt tydelig.

Bønnen er et uttrykk for et helt ærlig håp hos den som trues av utslettelse og overmakt

—  Vårt Land

Kanskje er det ikke moralsk å be om at fienden knuses. Men det er et uttrykk for et helt ærlig håp hos den som trues av utslettelse og overmakt. Den som vet at noen kommer til å dø, og at det enten er en selv eller fienden, vil be for sitt eget liv. Det finnes ingen ateister i skyttergravene, sier et amerikansk ordtak. Ordtaket stemmer nok ikke med virkeligheten, men det uttrykker hvor nær sammenhengen mellom utsatt liv og bønn er.

Ut i offentligheten

Like fullt er ikke bønnene som kommer fram i den ukrainske videoen bare henvendt til Gud. De skjer ikke i lønnkammeret, men formidles ut til alle som vil høre, og blir et verktøy for å skape patriotisme og rekruttere soldater. Når bønnen slik tar steget ut i offentligheten, får den en annen valør enn bønnen i den enkeltes hjerte. Gud gjør nok som Gud vil med den bønnen. Men det er fortsatt sant at staters bruk av religion i krig er farlig.