Stat og kirke seks år etter skilsmissen

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Fra og med 1. januar 2017 hadde Norge ikke lenger noen statskirke. I dagens Vårt Land reflekterer to av dem som deltok i debatten den gang, Per Olaf Lundteigen og Svein Arne Lindø, over hvordan stortingsvedtakene har virket.

De som var de sterkeste talspersonene for skillet, sto utenfor kirken. Men også innenfor kirken var det mange som ønsket et skille. Noen av dem av teologiske grunner, andre av menneskerettslige og politiske grunner.

Ser vi på bispeutnevnelsene som har skjedd etter 2012, går tendensen verken i mer konservativ eller mer liberal retning, men snarere en samling på midten

Men en stor kontingent kirkefolk var sterke motstandere av ny ordning. Innad i Den norske kirke var frykten konsentrert rundt økonomi, kirkedemokrati, dalende oppslutning og teologisk innsnevring.

Hvem fikk rett?

Spørsmålet om hvem som fikk rett er det selvsagt umulig å svare på, fordi det vi må sammenligne dagens situasjon med, aldri har fått skje: Vi vet ikke hvordan tall og tendenser hadde sett ut dersom vi fortsatt hadde hatt en statskirke. Like fullt er det mulig å si noe om hvorvidt håpene eller fryktene har slått til.

Kirken har ikke fått nevneverdig dårligere økonomi nå. Men til å være landsdekkende, er kirken lavt bemannet, og kommunene setter ikke av nok penger til vedlikehold av kirkebygg. Og det er ingen politiske partier som har løftet opp bedre kirkeøkonomi som kampsak, snarere tvert imot: I flere partier tas det til orde for kutt i overføringene. Med andre ord kan økonomiske nedgangstider fort komme.

Lavere tall enn ønsket

Ordningen med kirkevalg har ført til engasjement og debatt. Flere stemmer ved menighetsrådsvalg nå enn før skillet. Like fullt er valgdeltakelsen mye lavere enn hva håpet tilsa. Det betyr antakelig at mange medlemmer ikke ser poenget med å engasjere seg i kirkens styre og stell.

Når det gjelder oppslutningen, har den gått ned. Om det skyldes de endrede relasjonene mellom stat og kirke, er imidlertid umulig å si. Men det skyldes nok ikke, som en del fryktet, at Den norske kirke har blitt mer konservativ. Ser vi på bispeutnevnelsene som har skjedd etter at Den norske kirke tok over ansettelsene i 2012, går tendensen verken i mer konservativ eller mer liberal retning, men snarere en samling på midten.

I dagens avis sier Per Olaf Lundteigen at han savner kirken som fellesarena. Det savnet deler han med mange. Men det er ikke gitt at en fortsatt statskirke hadde sikret at det var annerledes.