Leder

Imamer og sjelesorg

Imamer har en annen utdannelse og oppgave enn prester i Den norske kirke. Det er ikke sikkert imamer er best egnet til sjelesorg og samtale i helsetjenesten.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I en masteroppgave om muslimsk samtaletjeneste omtalt i Klassekampen mandag, reises det spørsmål om imamer er best egnet til å møte muslimers behov for en samtalepartner i helsevesenet.

En av informantene i oppgaven forteller at imamen ved et sykehus hun kontaktet etter at hun hadde mistet et barn, ikke ville snakke med henne uten mannen hennes til stede. Hun opplevde at de to mennene snakket sammen over hodet hennes og ikke lyttet til henne.

Hun ble formant til å ta imot Guds prøvelse med fatning.

Dette kan selvsagt være et uheldig unntakstilfelle. Men det illustrerer en viktig problemstilling. Da man ville supplere sykehusprestene med samtalepartnere for de som ikke finner det naturlig med en prest, ble det trukket en parallell mellom imamer og prester som ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.

Imamer er ikke prester

En imam er en bønneleder i en moské. Vanligvis har vedkommende også en viss utdanning i muslimsk teologi. Men det er ingen formelle krav til utdanningen, og de vil vanligvis ikke ha den utdannelsen i psykologi og sjelesorg som en sykehusprest vil ha.

Rania Al-Nahi, som har skrevet den aktuelle masteroppgaven, har en personlig interesse i saken. Hun søkte på stillingen som sykehusimam, men ble ikke tatt i betraktning fordi hun ikke har noe muslimsk trossamfunn i ryggen.

Det er et ønske om likebehandling mellom trossamfunn som ligger til grunn når samfunnet har brukt presterollen som mal for samtaletjenesten for muslimer. Men en imam er ikke det samme som en luthersk prest, som Ingrid Rosendorf Joys og Anne Hege Grung nylig påpekte i et innlegg i Vårt Land.

Konkret kvalifikasjon heller enn formell

De to kommenterte et forslag fra Unge Høyre om å etablere en norsk imam-utdanning på universitetsnivå. Andre har foreslått det samme tidligere. De to påpeker at det bygger på manglende kunnskap om hva en imam er, og om muslimske trossamfunns mangfold.

Rania Al-Nahis masteroppgave er skrevet ved Det teologiske fakultet i Oslo, hvor det er en utdanning i islamsk teologi, filosofi og etikk. Å knytte kravene til arbeid i helsevesenet til denne eller en lignende utdanning, virker mye mer relevant enn å kreve at det skal være en imam med bånd til et konkret muslimsk trossamfunn.



Annonse
Annonse

Mer fra: Leder