Ønsketenkning om imamutdanning

Ungdomspartiene på høyresiden mener mye om religion om dagen, noe vi prinsipielt bør ønske velkommen. Sist ute er Tonje Nilsen, som er sentralstyremedlem i Unge Høyre. Hun etterlyser utdanning av imamer og andre religiøse ledere fra ikke-kristne tradisjoner. «Hovedargumentet handler om kontroll. Det er bedre å utdanne våre egne folk enn å importere religiøse ledere fra andre land›, sier Nielsen til Vårt Land (20.6.22).

Man trenger en realistisk og kunnskapsbasert tilnærming til denne problemstillingen, og det er flere spørsmål som burde vært stilt i Vårt Lands artikkel. Blant annet om man uten videre kan bruke prester i Den norske kirke som mal for religiøse eksperter og ledere i andre tradisjoner? Og hvorvidt det finnes utdanningstilbud for religiøse ledere allerede?

Norsk, luthersk sjablong

Å etablere en utdanning av religiøse ledere i Norge høres ut som en enkel løsning. I hvert fall om man ikke har så høye tanker om kunnskapskravene til religiøse ledere innenfor de ulike tradisjonene vi i dag har i Norge anno 2022.

Kravene er imidlertid ofte høye, og antallet mennesker ekspertene skal betjene er relativt få. Eksempelvis finnes det maksimalt førti tusen buddhister i Norge. De er fordelt på et flere ulike tradisjoner og de religiøse ekspertene kan derfor ikke utdannes på én «buddhistlinje». Den muslimske minoriteten er større, men også her er det ulike retninger og lovskoler. En imam er i utgangspunktet en bønneleder i sunniislam, men det er åpenbart ikke det Nielsen sikter til når hun ser for seg et studium som minner om «den eksisterende presteutdanningen». Man trenger ikke seks år med utdanning for å bli bønneleder, men det kan ta mange år å opparbeide seg ekspertise innenfor islamsk lov.

Det er i det hele tatt upraktisk og lite ønskelig å forsøke å presse de mange ulike religiøse ekspertene i norske minoritetssamfunn, med sine vidt ulike roller, oppgaver og behov, gjennom en norsk, luthersk sjablong.

Andre løsninger

Å øke religiøse lederes forståelse for norske forhold er derimot fullt mulig. Dette målet kan oppnås ved:

1. Å stimulere minoritetsnordmenn til å ta sin religiøse utdannelse i utlandet.
2. Å stimulere religiøse ledere i Norge til å benyttes seg av de utdanningstilbudene som alt eksisterer.
3. Å oppmuntre religiøse ledere til å delta i det omfattende samarbeidet som foregår på tvers av religioner og livssyn i Norge.

En person som er vokst opp i Norge, behersker språket og kjenner kulturen, kan ta sin utdanning i utlandet og komme hjem til Norge igjen. Utfordringen ligger i at en slik utdanning i dag ikke nødvendigvis støttes av Statens lånekasse.

Mye finnes alt

Selv om vi ikke har noen imamutdanning ved norske universiteter og høyskoler, tilbyr Det teologiske fakultet ved UiO en master i lederskap, etikk og samtalepraksis. Emnet «islamsk omsorgsarbeid» inngår i masteren. Det er et godt tilbud til religiøse ledere og mange benytter seg av det i dag. Myndighetene kan ta grep for å stimulere enda flere til å skaffe seg denne erfaringsbaserte utdanningen.

I tillegg finnes det siden 2007 et omfattende kursopplegg for religiøse ledere med ikke-norsk bakgrunn som også er forankret ved Teologisk fakultet, UiO. Kurset sikrer innsyn i det norske samfunnet og kompetanse i viktige fellesverdier. Teologisk fakultet har også siden 2015 systematisk bygget opp undervisningsemner innen islamsk teologi, filosofi og etikk der også muslimske studenter kan bygge opp kompetanse på universitetsnivå i egen religion. Alle disse tilbudene om kompetanseheving kan kombineres med utenlandsk utdanning, noe som også skjer.

Teologisk fakultet har siden 2015 systematisk bygget opp undervisningsemner innen islamsk teologi, filosofi og etikk

—  Joys og Grung

Til sist er religions- og livssynsdialogen som foregår over hele landet en form for kompetanseheving i seg selv. Samarbeidet medfører kontakt med andre trossamfunn, men også øvrige aktører i sivilsamfunnet, så vel som med myndighetene, lokalt og sentralt. Ut av dette samarbeidet springer mange andre former for kompetanseheving i form av kursing i styrevirksomhet, barnevern, omvisning i guds- og forsamlingshus, negativ sosial kontroll og mye mer. Det resulterer riktignok ikke i studiepoeng, men leder utvilsomt til en større forståelse for hvordan det norske samfunnet fungerer.

Ønsketenkning og fordommer

I Nielsens utspill kan man ane en frykt for at «import» av religiøse ledere fra utlandet kan føre til at man også henter farlig tankegods til landet vårt. Fullstendig ubegrunnet er ikke den engstelsen, men da en imam i Drammen i fjor fremmet antisemittiske ytringer, utløste det en kontant reaksjon fra det lokale religions- og livssynsfellesskapet. Imamen ble fjernet fra sin stilling, antisemittisme i religiøse miljøer ble grundig diskutert, og et seminar om antisemittisme vil bli holdt for religiøse ledere.

Vi ønsker diskusjonen om kompetanseheving blant minoritetsreligiøse ledere velkommen, enten det skjer på universitetet eller andre steder. Diskusjonen må imidlertid forholde seg til virkeligheten og ikke basere seg på en kombinasjon av ønsketenkning og fordommer.

[ Emil André Erstad: «Derfor haglar kraftsalvane i den bitre striden i Norge IDAG» ]