Leder

Vanskelig, men nødvendig samtale

Diskusjonen om misjonsbarna kommer tilbake igjen og igjen – fordi den trengs.

«De kaller oss misjonærbarn, men burde kalt oss organisasjonsbarn for vi så nesten ikke foreldrene våre». Det sier en av de ti personene tegneserieskaper Lene Ask intervjuet til boka «O bli hos meg». I forrige uke ble hun intervjuet i Vårt Land, hvor hun fortalte at de intervjuede var fra 40-årene til over 90 år.

Bildet av norsk misjonshistorie er sammensatt, noe også Ask påpeker. Debatten om misjonsbarnas erfaringer har gått mange runder i offentligheten allerede – ikke minst i denne avisa – og det vil helt sikkert komme flere runder. Derfor er det særlig prisverdig at Ask sier hun ikke ønsker «å spisse en debatt, men heller bidra til økt innsikt i barnets synspunkt». Et slikt sakskompleks trenger først og fremst et mangfold av fortellinger og nyanser, slik at det blir enklere å nærme seg hele bildet.

Bildet av norsk misjonshistorie er sammensatt

—  

Modig selvransakelse

En slik fortelling fikk vi denne uka av Lilly Walle. 94-åringen tjente 15 år som misjonær i Kamerun sammen med ektemannen. I løpet av den perioden fikk hun seks av sine syv barn. Da den eldste skulle begynne på gymnaset flyttet de hjem. Da ble snart baksiden av misjonsoppholdet klart for henne: «Vi hadde gått i misjonens tjeneste på misjonsselskapets premisser, og gjort det i god tro. Den erkjennelsen frarøvet meg min verdighet som mor. Jeg er merket for livet. Jeg kan ikke gi dem barndommen tilbake. Ingen unnskyldning kan rette opp skaden», sa Walle til Vårt Land onsdag.

Det er sterkt å lese en slik vilje til selvransakelse, ikke minst fra en kvinne som er godt kjent også med misjonens positive sider. Datteren Gro Walle påpeker også det samme i artikkelen: «Min beundringer er stor over min mors mot og vilje til å stå fram med dette. De voksnes erkjennelse over denne fortiden og vilje til ansvar, gjør at hun står i et svært eksklusivt lite kor.» Hun har rett i at det i de mange diskusjonene om misjonsbarnas opplevelser nettopp har vært mangel på misjonærforeldrenes perspektiver – og evne til selvkritikk. Det gjør Lilly Walles refleksjoner ekstra viktige.

Mer enn mørke

Kritiker Karen Frøsland Nystøyl drøfter i den anledning et interessant poeng i sin omtale av Lene Asks bok: Den er så godt laget at den risikerer å representere historien om misjon i Norge, skriver hun: «I hvert fall sett fra sekulære Oslo: Når en respektert tegneserieskaper lager en bok med en kvalitet som denne, risikerer den å bli den eneste historien om misjon for de mange som ikke nærer en spesiell interesse for denne delen av Norges religionshistorie.»

Som Nystøyl påpeker så gjør ikke dette bokas prosjekt mindre gyldig: Å fortelle historiene til misjonbarna er helt avgjørende. Men det må ses inn i det større bildet norsk misjonshistorie er og hva norsk misjonshistorie vil fortsette å være i fremtiden.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Leder