02 December 2020



Leder

Lindring og en verdig død

De vonde historiene som jevnlig dukker opp gjør at det jevnlig trengs grundige diskusjoner blant alle i helsesektoren som jobber med mennesker i livets aller siste fase.

I slutten av denne uken kunne du lese i Vårt Land om Kari Rørstad som forteller om sin fars tunge dødsleie. Hun skriver selv om hva som skjedde etter at legene avsluttet den ordinære behandlingen av faren, og gikk over på smertelindring. Hun skriver: «ofte er lindrende behandling det samme som en styrt død, ettersom pasienten nektes væske og næring».

Det er vondt å lese Rørstads egne ord: «Så lenge han hadde krefter ropte han «gi meg vann», «jeg dør av tørst», og lignende, før han etter hvert kun klarte å si «tørst, tørst». De to siste dagene hadde han ikke lenger krefter til å snakke eller røre seg, og kunne heller ikke be om drikke».

Indikerer brudd på retningslinjer

Før vi omtaler saken ytterligere skal det sies at sykehuset fram til nå ikke har kommentert den konkrete saken. Pressevakt Anders Bayer svarer imidlertid slik på ­kritikken: «Historien de etterlatte ­forteller kan indikere et brudd på våre retningslinjer. Vi har ­forsøkt å finne frem til enheten der Rørstads far døde, men har ikke tilstrekkelig informasjon».

Alle som har sittet ved et dødsleie for et menneske som er alvorlig sykt og døende, vet at dette er både krevende og tungt for den som skal dø. Det er det også for pårørende. Som Bent Høie skriver i stortingsmeldingen om lindrende behandling og omsorg: «Den som skal dø bekymrer seg ofte over de som skal leve videre. De som skal leve bekymrer seg ofte over den som skal dø».

Mange pårørende har utrolig mye fint å si om innsatsen og omsorgen for den døende på norske sykehus, pleiehjem eller hospice. Men det er dessverre også en del vonde historier, slik som den Rørstad forteller.

Smertefull død

Det er forståelig at legen må ha det siste ordet om den medisinske behandlingen. Det finnes eksempler på pårørende som ønsker å holde en døende i live med ekstra behandling, på tross av vedkommendes ønske om å få lov til å dø en naturlig død. Noen mennesker slutter selv å ta til seg både næring og drikke fordi de er klare til å gi slipp på livet. Da kan det å gi intravenøs behandling være et brudd på den sykes ønsker.

Men praksisen med å fjerne drikke fra et menneske som tørster og roper på vann, framstår som et inhumant og unødig smertefullt tiltak i livets siste fase. Særlig når den syke gjentatte ganger klager over at han er tørst.

De vonde historiene gjør det åpenbart at det jevnlig trengs grundige diskusjoner blant alle i helsesektoren som jobber med døende.

Det må være et mål å få til en god dialog i hvert tilfelle. Helsepersonell må være lydhør for både pårørendes innspill og den døendes egne ønsker.

Dette er helt nødvendig dersom man skal oppnå det viktige målet i den ferske stortingsmeldingen om lindrende behandling: «En helhetlig tilnærming, styrket medvirkning og økt kompetanse skal bidra til at alle får en verdig avslutning på livet, i tråd med egne ønsker og behov».

LES MER: Uenighet om livsforlengende behandlig er en hyppig problemstilling ved sykehusene 

Annonse
Annonse

Mer fra: Leder