Leder

Debatten etter 22. juli

Slik har den store nasjonale samtalen om 22. juli blitt en samtale i selvbebreidelsens tegn.

Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning (KIFO), kritiserte i forrige uke Erik Poppes Utøya-film for ikke å vise det ideologiske aspektet ved 22. juli: «Filmen kunne beskrevet en hvilken som helst skytemassakre», uttalte han i herværende avis, og viste til at det er først i rulleteksten at seeren blir fortalt noe om gjerningsmannens politiske motivasjoner.

«I lys av både norsk og europeisk historie og den politiske og samfunnsmessige konteksten vi lever i nå, fremstår det som særdeles viktig med en bevissthet om de konsekvenser høyreekstremisme har hatt i vår nære historie», la han til.

Det siste er vi enige i. Høyreekstremismen krever et høyt beredskapsnivå. Den forsvinner ikke av seg selv, men må motarbeides og bekjempes fra dag til dag. Men dette er vårt felles ansvar, og ikke en oppgave som uten videre kan tillegges en film. Erik Poppe har laget en spillefilm, med de føringer og begrensninger som ligger i det.

Det er ikke dermed sagt at filmen er uten politiske vyer. Ifølge regissøren selv er filmen et svar på et oppgjør som aldri kom. «Vi ble oppslukt av det tekniske», sier han. «Etter rettssaken og det juridiske oppgjøret var det som om vi ikke orket å ta et oppgjør med de politiske holdningene.»

Dette er etter hvert blitt 22. juli-debattens paradoks. Hvor omfattende den enn er, blir vi også forsynt med anklager om at den ikke stikker dypt nok; at den er preget av unngåelser og fortielser og at vi ikke våger å se oss selv i speilet. Slik har den store nasjonale samtalen om 22. juli blitt en samtale i selvbebreidelsens tegn.

Bangstad og Poppe er bare de to siste til å gi sitt besyv til denne vedvarende, nasjonale selvbebreidelsen. Vi får det liksom ikke til. Ikke greier vi å ta et oppgjør; og ikke greier vi å lage gode filmer om det. Og ikke greier vi engang å enes om et anstendig minnesmerke.

Kanskje er det slik. Kanskje ikke. En annen tilnærming er å se det som en slags sekulær botsøvelse. Det gjør vondt fordi det virker.

Trykket i Vårt Land 9. juli 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Leder