Gamle sanger om igjen

I Vårt Land i går skrev vi nylig om diskusjonen den tyske nasjonalsangen. Tysklands likestillingsombud Kristin Rose-Möhring la fram et forslag om å revidere nasjonalsangen, slik at teksten ble kjønnsnøytral. Kansler Angela Merkel avviste imidlertid forslaget.

Men hva skal moderne nasjoner gjøre med sine gamle nasjonalsanger? Tekster fra en annen tid bærer preg av sin egen kontekst, av de verdier og kamper som preget samtiden. Når historien beveger seg framover, endres konteksten, mens tekstene blir stående. Derfor synger vi fortsatt i Norge om at kvinner gråter, mens menn kjemper, og om at styrke i bunn og grunn er en mannlig egenskap. Det klinger utvilsomt dårlig i vår tid.

Trangen til å oppdatere kulturelle uttrykk viser seg på mange arenaer. Barnebøker får ny ordlyd og Bibelen oversettes med stadig kortere intervaller. Både språket og samfunnet er i hurtig bevegelse. Å forklare barn at Pippis pappa er negerkonge, mens de selv aldri må kalle noen for neger, blir for komplisert for de fleste foreldre. Da fungerer sydhavskonge bedre.

Det er ikke underlig at vi søker å finne uttrykksformer som i best mulig grad speiler vår tid og våre verdier. For nasjonalsanger blir det ekstra viktig. Som Helene Uri uttalte til Vårt Land i går har nasjonalsangen en spesiell hensikt: Den skal samle oss. Og tekster som skal samle oss har et eget ansvar for å inkludere hele befolkningen.

Imidlertid er slik historierevisjonisme ikke uproblematisk. Da Bibelselskapet reviderte oversettelsen av Det nye testamente i 2011, valgte de å oversette «adelfoi» med "søsken" - selv om ordet betyr «brødre». Hensikten var god, men valget kan bidra til å skygge over en historisk realitet, nemlig at mannen var det generiske menneske i tidligkristen tid, og at tekstene selvsagt er preget av det.

Da er det antakelig mer fruktbart om vi heller skriver nye sanger, og synger dem i tillegg til de gamle. Nye sanger kan speile vår tid og bekrefte oss som den nasjonen vi faktisk er, uten å utsette historien for viskelæret. Forhåpentlig vil ordsmeder i landet vårt fortsette å sette ord på papiret for å lage sanger vi alle kan istemme uten flau smak i munnen.