Gjertrudvennene

Et menneske er gått bort og skal stedes til sin siste hvile. Men ingen pårørende har tatt ansvar for begravelsen. Kommunen trår til og trykker dødsannonsen, «på vegne av venner». Til kapellet kommer det kanskje ingen – presten holder en kort preken for seg selv og begravelsesagenten.

En gravferd uten følge virker sørgelig. I Oslo står kommunen for om lag 100 begravelser i året, og til flere av disse kommer kun av folk i lønnet tjeneste. Prester man snakker med kjenner fenomenet. «Uverdig», er et ord som melder seg.

I går skrev vi om Gjertrudvennene, et nettverk med 50 frivillige gravferdsdeltakere. De leter etter begravelser i kommunal regi blant dødsannonsene, og prøver å sende en gjertrudvenn til bisettelsen, for å vise en siste ære. Den avdøde får et vitne, og presten får noen å henvende seg til: Slik var dette mennesket.

Det kan virke rart å problematisere en slik god gjerning. Sykehjemsprest Hilde Ramsøe Graff kaller det en «vakker» tanke, og det er vi enig i. Samtidig er det verdt å lytte til en annen sykehjemsprest, Svein G. Josefsen, i gårsdagens avis: «Det er ikke uverdig at et menneske har levd alene. Det er heller ikke uverdig at et menneske begraves alene.» ­Begrunnelsen finner han i troen: Vi får ikke verdighet etter antall venner, men i det faktum at vi er skapt i Guds bilde.

Josefsen har også erfart at noen pårørende har funnet det vanskelig at gjertrudvenner har kommet i begravelser de selv har deltatt i. For det er ikke slik at bisettelser «på vegne av venner» nødvendigvis medfører tomme kirkebenker – det kan komme ­etterlatte, selv om de av forskjellige grunner ikke har kunnet besørge bisettelsen. Da kan de pårørende føle seg «underkjent», sier Josefsen. Det kan virke påtrengende med fremmede i begravelsen.

Vi tror de fleste setter pris på Gjertrudvennenes engasjementet. Samtidig gir Josefsen en betimelig utfordring, når han spør: Hvilket behov snakker vi om? Hvis vi vil skape verdighet mellom mennesker, og anerkjenne hverandres ukrenkelige verdi, da må vi også trå til for dem som mangler et nettverk, mens de ennå lever. Dettte er ikke en oppfordring særlig rettet mot Gjertrudvennene, som tross alt gjør et viktig frivillig arbeid. Det er en oppfordring til oss alle.