Fransk spenning

Dersom en av årets elleve kandidater skulle få mer enn 50 prosent av stemmene på søndag, blir hun eller han valgt til ny president der og da. Det er høyst usannsynlig at det vil skje på søndag.

Først stemmer de med hjertet. Så med hjernen. Slik beskrives ofte den franske måten å stemme på. Valgordningen åpner for det: Først stemmer du på hvem du aller mest har lyst til skal bli president. I neste omgang velger du fornuftig, og ikke alltid etter din egen politiske overbevisning, men – for enkelte – det minste av to onder.

Hvordan skal man tolke strømningene i Frankrike, og hvordan sammenligne det med politiske jordskjelv vi tidligere har sett? Brexit og Donald Trumps seier i USA gjør at mange ikke tar noe for gitt lenger.

Det eneste som har syntes sikkert, er at den høyre­populistiske Marine Le Pen skulle gå videre til ­andre valgomgang. Men hennes ledelse har sunket de siste ukene, og for første gang ligger hun bak sin største rival, Emmanuel­ Macron. Samtidig har den konservative François Fillon og venstreradikale kandidaten Jean-Luc Mélenchon halt innpå. Alt kan skje på søndag.

Dersom LePen går videre, har hun trolig ikke så mye mer å gå på til neste omgang. Hennes velgere er ekstremt lojale, men det er tvilsomt om de er mange nok. Sammen med kollegene Geert Wilders i Nederland og Frauke Petry i Tyskland, er lederen av partiet Nasjonal Front personifiseringen av de høyrepopulistiske vindene som blåser over Europa. Men valget i Nederland viste at folket mobiliserte mot Wilders. Det samme kan skje i Frankrike.

Felles for de tre, er at de påvirker og markerer seg innenrikspolitisk, selv om muligheten for reell makt ikke er så stor – i denne omgang. Men å under­vurdere betydningen av disse høyrepopu­listiske 
partiene, er farlig.

Marine LePen vinner ikke nå. Men mange frykter at hun bereder grunnen til å gå av med seieren ved neste valg om fem år.