Krever vår tid store enheter?

Den norske kirkes ressurser i Oslo skal samles. 57 sokn kan bli ett. Osloprosjektet tenker nytt om kirken. Uansett hvilken av de tre foreslåtte modellene som blir valgt, blir resultatet færre og større sokn. Menighetene kan bli profilmenigheter som har en særegen målgruppe eller spesialitet. Målet er at ressursene utnyttes og organiseres bedre og at den kirkelige aktiviteten øker.

I min jobb er det lett å mene altfor mye altfor fort. Det koster meg lite å innrømme at jeg stilt overfor det aktuelle prosjektet, er usikker på hvordan jeg skal kommentere planene. Det enkleste er selvsagt å vende tommelen ned for et forslag som bryter så radikalt med hvordan vi er vant til å tenke menighet. Nå er det viktig at høringsprosessen åpner for nærmere vurdering av forslagets sterke og svake sider. Kirkeverge Valgerd Svarstad Haugland var forbilledlig åpen – klok av skade etter å ha sett den beinharde kritikken av prosessen rundt Bergensmodellen? – da hun ble intervjuet i Vårt Land forleden dag: Høringsinstansene vil bli tatt hensyn til. Det betyr at det er desto viktigere for dem å levere gode argumenter for sitt syn.

I min barndom og ungdom ble jeg enten kjørt av far fra hjemmet på Bjølsen til frikirken i Lakkegata, eller jeg tok trikken. Jeg misunte dem som hadde sin lokale menighet rett rundt hjørnet eller i umiddelbar nærhet. Det ga en annen form for tilknytning. Slike vurderinger har ligget bak Frikirkens sterke interesse for å plante nye menigheter særlig i drabantbystrøk. Kirken ønsket å være nær sine medlemmer.