Vi trenger denne idyllen

Et godt spørsmål, som har mer enn ett svar. Det er klart at hvis vi sprøyter desperat med parfymeflasken i alle retninger, så kan det bli mer dunst enn krigsdans rundt klodens mest dramatiske utfordring. Men hvis ikke barn (i alle aldere) får med seg hvor vakkert og grokraftig det er her, ser de heller ikke hva som skal reddes. Edens hage er en lengsel som har reddet atskillige gjennom angst, redsel og svarte netter. Hos barn, også.

Hvilested for leseren

Et forskerteam ved Høgskolen i Bergen – Nina Goga, Lykke Guanio-Uluru og Aslaug Nyrnes – har lest barnebøker med falkeblikk og finner det betimelig å stille spørsmål: «I barnelitteraturen fremstilles naturidyllen gjerne som et bibelsk paradis, som urørt og med mennesket i sentrum. Som regel betraktes naturidyllen som et emosjonelt og mentalt hvilested for leseren. Men kan idyllen bli en sovepute som hindrer bærekraftig utvikling?», skriver de i en kronikk i Bergens Tidende.

Livsudyktig

Et politisk korrekt utgangspunkt, men la gå – nysgjerrigheten og bekymringen krever respekt. Når de antyder at vi snakker om «naturidyllen som ideal og som uttrykk for en nostalgisk lengsel etter en tapt og harmonisk barndom», kjenner jeg at det lugger. Visst kan det være sånn, men psykiatere og psykologer ser nok mer ­nyansert på det i dag. En skrapt og presset barndom – vet vi – kan føre til idyllbehov. Men å antyde at bøker som Brødrene Løvehjerte nærmest skaper livsudyktige mennesker ... den kjøper jeg ikke.

Må ikke ta motet fra

«La oss slutte med ensidig å dyrke den harmoniske naturidyllen i litterære tekster for barn», skriver de. Og fortsetter: «Vi oppfordrer studenter, lærere og elever til å være kritisk oppmerksomme på de mange idylliserende natur-fremstillingene i eldre og nyere barne- og ungdomslitteratur. Vi utfordrer den utbredte oppfatningen om at barnelitteraturen ikke må ta motet eller håpet fra barn. Denne oppfatningen har støttet opp under utgivelser av svært mange harmoniserende og altfor få utfordrende barnelitterære tekster.»

Ensidig

Jeg stiller ikke tvil ved undersøkelsen, dårlig ­research slipper ikke igjennom i våre ­dager. Men når resultatet formuleres med et opprop: «La oss slutte med å ensidig dyrke den harmoniske naturidyllen i litterære tekster for barn», kjenner jeg at jeg blir fanget. Jeg som ikke deler forakten for idyll.

Jeg legger merke til ordet ­«ensidig».

LES OGSÅ: Diktet om valget

Ikke ensidig

Jeg tror ikke det er så «ensidig». Miljøbøker for barn finnes - sammen med «idylliske» bøker om skilsmisse, død, lidelse, mobbing, savn og frykt, hvor den «idylliske» naturen er del av trøsten. Det begynte antakelig med Blekkulf. I dag, da jeg kom på jobb, lå en fargeleggingsbok fra Forlaget Manifest på pulten – med beskjed: «Med denne boka kan du lage din egen framstilling av dagsaktuelle politiske temaer. Sett farge på alt fra miljøkamp til skjønnhetstyranni til velferdsprofitører og økonomisk ulikhet. Spiss blyanten for fred, frihet og fargelegging»!

Tusen takk, sier jeg. Og mener at barn som har «erfaring» (gjennom bøkene) for at det er vakkert der ute og at det går an å dvele i det, ikke faller i fella og blir aggressive miljøforkjempere. De blir det av kjærlighet til naturen.

Ihuga naturverner

«Idyll» klinger ikke negativt for meg. Vi kommer vel egentlig fra idyll, alle sammen - paradiset. Og vender tilbake til idyll, paradiset. I mellom skal vi bære lyset gjennom blåst og sol og sørge for at det ikke slukner, som den svenske forfatteren Vilhelm Moberg sånn cirka antyder.

Jeg leste mye «idyll» da jeg vokste opp. Barndommen har saktens vært så som så. Men jeg tenker så enkelt som at nettopp disse impulsene har gjort meg til en selvstendig naturverner og økologist (om ordet finnes).

LES OGSÅ: Dagens unge vet ikke hva «å stoppe klær» betyr

Nyanserte mennesker

Det er vel og bra med «mening» i barnelitteraturen, men barnelitteratur er også litteratur – og virker på egne vegne. Litteratur er kunst, og kunstens fremste oppgave er å skape nyanserte mennesker som føler og tenker i flere lag samtidig, det som det mer enn noe er behov for å kunne bli «bæredyktige» voksne. Økologikampen trenger disse nyanserte.

Brer vingene

Ære være Brødrene Løvehjerte som har skapt et par generasjoner av empatiske mennesker. Empati er grunnlaget for det gode – den gjør at vi kan ta oss frem med varsko og vilje for å redde naturen. Empatien må komme først. Her er brødrene Løvehjerte ubetalelige. De viser smågutter i en kampsituasjon, mens naturskjønnheten brer vingene rundt dem så de kjenner seg hjemme i verden.

LES OGSÅ: Stopp i Aasens navn

Livet ødelegges

«Dagens og fremtidens undervisere bør gjøre­ et opprør mot naturidyllens ­begrensninger og den destruktive stillstand som idyllen legger opp til. Vi bør fremme litteraturformidling som er næret av kjærlighet til alt levende på jorden, og en bekymring over at så mye av dette livet ødelegges, med viten og vilje», skriver forskerne.

Jeg tror ikke på barnas kamp fra starten av. Selv om kampen er en annen nå, klinger det av de politisk harde 70-årene (eller 70-åra, som det het). Jeg kjente mange, også de som manipulerte kampen inn i sine barn. Det var ikke et udelt heldig prosjekt.

Ta ikke «idyllen» fra ungene, de kan ha bruk for den.

LES OGSÅ: Derfor har vi kirkeklokker