Nyheter

Vi ler oss vekk fra 
empatien

Vi ler og ler, og likevel skal det ikke mer til enn at hvis 
kloden vil klø seg i hodet, er de fleste av oss utryddet.

Vi har en tendens til å omforme alt til en vittighet. Humoren har gjerne snev av noe ondskapsfullt, den er personrettet og er ikke en verdig «kommentator» til alvoret og empatien, som er en kontrastfylt forutsetning for latteren i et offentlig rom. Derfor blir den gjerne flat, fillete og aldri så lite «unyttig». Og så blander den seg i alt.

Empati?

«Når du slår på TV-en, vet du aldri – det første minuttet­ – om det er et seriøst nyhetsmagasin, et standupshow eller en dokumentar du ser på», sier den stadig nobelprisaktuelle, israelske forfatteren David Grossman i et bredt intervju med Kristeligt Dagblad. Han etter
lyser mer empati i tidens kultur. I latterens kultur.

LES OGSÅ: Plasserer muslimer bakerst i asylkøen

Empati? kan en saktens spørre: Er det ikke det kulturen er full av? – romaner om flyktninger, eldre, Alzheimer og mobbing, scenekunst som belyser aktuelle problemer får nærmest automatisk støtte, og lyskastere blottlegger scener med støttekonsert for den som lider. Vi samler gensere, demonstrerer mot behandlingen av hjemløse og står opp for den svake. Også i kunsten.

Er ikke det empati? Ikke nødvendigvis, mener Grossman.

Hater jo ikke

Han sier: «Vi liker­ å få et kort glimt av andres helvete som en slags voyeurisme. Vi kikker, vi blinker og vi glemmer. Store deler av den moderne medieindustrien lever nettopp på denne mekanismen. Men hvem i dag gir seg selv hen til oppriktig å se på andres lidelser for å sympatisere med dem? I stedet har det sneket seg inn en likegyldighet, som er en meget sofistikert og slu form for ondskap. Man hater jo ikke noen. I stedet kveler man folk langsomt ved ikke å være sammen med dem i smerten og prøve å forstå hva de går igjennom, akkurat nå.»

Synes synd på

Noen vil mene at Grossman slår inn åpne dører­, aldri har vel andres lidelse­ kommet­ så tett på oss, som nå? Radio, TV, tigging i gatene, flyktninger på hvileløs vandring – det gråtes rundt oss. Men skaper det empati­? Enkelte vil kjenne den såredes situasjon så dypt at det forvandler. Men i det store og hele er nok de fleste av oss blitt tilskuere – vi vet at ting skjer, vi «synes synd på» – men «synes­ synd på» er ikke empati­, det er kanskje det motsatte. Men det gir så mirakuløst god 
samvittighet.

LES OGSÅ: Europas flyktningpolitikk i ferd med å havarere

Vi tenker på det, vi slår ikke av Dagsrevyen når verden kryper innpå oss, og vi går i tog. Noen dager etter drapene på Utøya var det fakler i byen, og kronprins Haakon sa at «i kveld er gatene fulle av kjærlighet!». Det varte rundt regnet en uke, så var de fleste av oss sedvanlig opptatt igjen av bensinpriser og eiendomsskatt. Empatien, medlidelsen brant ut med faklene.

Litt humor

Grossman er internasjonalt­ kjent for sine bøker­ om det jødiske folkedrap og sitt eget traume etter å ha mistet sin sønn i krig. Slik sett overrasker det saktens at hans siste bok – En hest kommer inn på en bar – utspiller seg som et standupshow. Men nettopp derfor. Den aldrende komikeren Dovaleh forteller sin personlige livshistorie. Han skjønner at skal han få folk til å høre på den, er han nødt til å bestikke dem med vittigheter underveis.

LES OGSÅ: – Jesus ville mislikt norsk flyktningpolitikk

Vi er splittet. På den ene siden orker vi ikke å lese om vår nestes elendighet, vi må beskytte oss. På den andre er vi litt tiltrukket av det også. Vi har bare bruk for litt humor for å klare det. Og så blander det seg. Det handler om at vi må «bløte» opp virkeligheten for å holde ut. Men så, etter hvert, skjer det at den friske empatien legger seg som et mykt teppe av likegyldighet rundt oss, vi ser det ikke, vi forplikter oss ikke lenger til noe som helst.

Hårfin grense

«Jeg synes det sier noe om kunstens situasjon i dag, og hvor utålmodige folk er. Vi er på mange måter blitt korrumpert av mediene, og mange vil i stedet for kulturen generelt og til kunst, ty til fastfood», sier Grossman i intervjuet.

Jeg har tenkt på det siden jeg leste intervjuet: Er det noe Grossman ikke ser? – nettopp de som viser empati, de som tar andres sorger inn over seg? Jo, nettopp derfor: Når jeg står i det, kan det fort og finurlig hende at jeg tror jeg har empati. Men tenker jeg enda mer etter, er jeg tilskuer.

Kulturen, mener nok Grossman, er påfallende hengt opp i det politisk korrekte, uten å komme­ inn til margen av det vi kaller­ empati.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter