Vi forteller hverandre historier for å ­kunne leve, skriver Joan ­Didion. We tell ­ourselves stories in order to live. Ikke fordi vi velger å gjøre det, men fordi alternativet ikke finnes. Vi har ikke noe valg.

Og kan hende er det ­anstaltmakeri og selvbedrag alt sammen, men like ­ufortrødent holder vi på: Dag ut og dag inn forteller vi hverandre og oss selv historier om hvem vi er, om hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Alt for å finne retning, ­mening og sammenheng i den begivenhetsstrømmen vi så tilforlatelig kaller livet.

Dette er vår besettelse så vel som adelsmerke. Ulikt alle andre skapninger skuer vi opp på den nattsvarte stjernehimmelen og erklærer: Min santen, her er det meningsfylt å være! Livet er ikke bare en tilfeldig opphopning av stort og smått, men en fortelling med start, midte og ende!

Jeg skriver «besettelse», for menneskets meningsbegjær er ikke uten bomskudd. Grensen mellom å insistere på mening og utidige forsøk på å kryste ­mening ut av det meningsløse, kan være hårfin.

Sommerfuglen

Ikke minst i møte med brå død kan ­menneskets fortolknings- og fortellingsiver gå på tomgang. Sist demonstrert i julen, der Ari Behns selvdrap ble gjenstand for en hel nasjons umettelige ­hvorfor.

Som om det ufattelige ville bli fattbart bare vi gransket nok ­intervjuer, leste godt nok ­mellom linjene eller tittet tilstrekkelig inn i oss selv. Slik gikk selv­drapet gjennom nyhetssyklus ­etter ­nyhetssyklus, uten å bli noe klarere av den grunn. Kanskje tvert om.

Eller som Dagbladets ­kommen
tator Inger Merete ­Hobbelstad påpekte allerede i romjulen: «Ari Behns død har nå nådd den selvpiskende fasen, der selvmordet blir et symptom på vår egen tilkortkommenhet: Som samfunn, som ikke klarte å 
verdsette sommerfuglen i vår midte».

Hun konkluderte, helt riktig, med at denne fortellingen ikke står til troende, og at ikke alt her i verden lar seg kvittere ut i et ­karaktergalleri. Aller minst et selvdrap: «Det er ikke ­sikkert dette er en sak som t­renger ­skurker eller syndebukker, som fordrer at noen skammer 
seg».

 Forløsende ord

Til sist falt det på datteren Maud Angelica (16) å si de nødvendige, men akk så forløsende ord: At det ikke var mangelen på varme og kjærlighet som skjøv faren utfor kanten. Han hadde tre døtre som elsket ham, men noen ganger er selv ikke det nok. 

En sannere og mer inn­trengende samtale om selvdrap må derfor starte her: Med ­erkjennelsen om at ingen ­forklaringsmodell er fyllest­gjørende. Selvdrapet kan ­splittes opp i psykologiske, ­patologiske, kulturelle og individuelle ­komponenter, men det vil alltid finnes en rest. En sort, liten stein som aldri faller på plass, og som ikke lar seg innskrive i noen fortelling.

For ikke alt går opp. Ikke alt betyr noe. Ikke alle gåter har et svar. Noen ting bare er.

 Genuint meningsløse

Teolog David Bentley Hart, som har jobbet med ondskapens problem gjennom et helt liv, minner oss om det samme: At det finnes hendelser under himmelvelvingen som er genuint meningsløse – i alle fall for det menneskelige øye – og at det er en ­forbrytelse å insistere på mening, forsyn og sammenheng der ingen av ­delene finnes.

Forhenværende ordfører i Oslo, Fabian Stang sa det d­erfor best, på vei inn til bisettelsen i Oslo domkirke: «Meningsløst. Det er meningsløst», sa han, før han forsvant inn kirke­døra. Slik lot han være å påtvinge mening det som ingen mening 
har.

Ikke fordi han kapitulerte eller manglet forestillingsevne. Men fordi han evnet å skjelne mellom hva som gir mening og hva som ikke gjør det.

Overvinne det onde

Så er ikke alt håp ute. Selv om et selvdrap alltid vil forbli på et sted der lyset ikke strekker helt inn, kan det ­likevel omsettes i noe godt. Også dette er menneskets adelsmerke: Evnen til å overvinne det onde med det gode.

I dette konkrete tilfelle ­symbolisert ved datterens tale ved kisten, der hun henvendte seg til oss alle og ba oss prøve hardere: «Det er alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn.»

Slik kan Ari Behns død likevel omsettes i noe godt. Ikke ved å dikte opp en fortelling om at det som skjedde på sitt vis var forståelig eller gir mening. Men i en felles erkjennelse av at det finnes ting uten en høyere bestemmelse, og at disse tingene er det vår jobb – kanskje også bestemmelse – å bekjempe.

Håvard Nyhus

Kommentator

LES OGSÅ:

· Vårt Land: 16-åringens tale ved sin fars båre er den viktigste talen som er holdt på lang tid

· Maud Angelicas minneord til sin far: – Grenseprengende tale

· DEBATT: «Har vi bidratt til å legge stein til byrden for hans vandring her på jorden?»

· Vårt Land: For å forebygge selvmord er gode ord dessverre ikke nok