Trygdesvindler. Det er stempelet som står i panna på de titalls domfelte som i retten har forsvart hvorfor de reiste ut av Norge, til et annet EØS-land, mens de mottok stønad fra Nav. Mange av dem har tilstått. De krysset av i meldeskjemaet for at de var i hjemlandet, mens de faktisk hadde reist til en slektning i Sverige eller til varmere strøk i Hellas eller Spania.

Slitne nordmenn. Det er ikke mange suksesshistorier i materialet Vårt Land har dukket ned i denne uken. Det er en rekke tunge skjebner, psykisk sykdom og nedslitthet etter tøffe år i arbeidslivet. I møte med Nav-apparatet og rettsvesenet har de fleste kastet kortene. Gitt opp. Solgt huset. Gått i fengsel. Og sett skamfullt ned i bakken.

Grunnleggende rettigheter er basisen

Går vi tilbake til start, handler Nav-skandalen om to helt sentrale prinsipper som Stortinget har sagt ja til, uavhengig av om det er borgerlig eller sosialdemokratisk flertall: At mennesker som har vært i jobb i en viss periode, har rett på trygdeytelser når livet butter. Og at alle som er bosatt i et land i EU eller med EØS-tilknytning, fritt kan velge hvor de vil jobbe, bo og oppholde seg – innen EUs grenser.

Når det hevdes at Nav-skandalen skyldes et «ekstremt komplisert regelverk», er det bare delvis sant. Idet Norge ble tilslutt EØS-avtalen i 1994, forpliktet vi oss til å gjennomgå alle våre lover og reguleringer, slik at de ble tilpasset prinsippene om fri forflytning av folk og kapital. Men dette prinsippet er totalt fraværende i dommene Vårt Land har fått tilgang til: Det er ikke én forsvarsadvokat som har stilt spørsmål ved om lovanvendelsen er riktig og ikke én dommer som har reflektert rundt Navs tolkning av regelverket. Det de konsentrerer seg om, er å ettergå Nav-mottakerens bevegelser, nettbruk, bilder i sosiale medier og historikk.

Oppsiktsvekkende annerledes lesestoff enn hvitsnipp-dommer

De dommene som nå må omgjøres fordi Nav har tatt feil, er oppsiktsvekkende annerledes enn dommer der hvitsnippforbrytere står tiltalt. Jeg har lest mange av dem, og der er det side opp og side ned med drøftelser om lovanvendelse, internasjonal rettspraksis, EU-reguleringer. Ja, til og med Menneskerettighetsdomstolen blir hyppig referert til og brukt som ankeinstans når noen av samfunnets aller mest ressurssterke møter i retten.

Nav-klienten har ikke dette apparatet til å passe på rettighetene sine. Derfor har Nav-skandalen blitt en realitet. I møte med det massive statsapparatet har ikke «trygdemisbrukeren» hatt en sjanse.

Noen må gå

De siste ble domfelt i september i år. Da hadde Nav, Trygderetten og statsråd Anniken Hauglie i Arbeids- og sosialdepartementet visst i mange måneder at regeltolkningen var gal.

Nå blir det gransking. Høringer. Ansvaret skal plasseres. Det er høyst sannsynlig at noen må forlate sine poster. Men den grunnleggende diskusjonen går mye dypere: Hvilket menneskesyn ligger til grunn i vårt trygde- og velferdssystem når en trygdemottaker blir stående mer eller mindre alene mot mektige Nav? Når etaten som sørger for at du får mat på bordet, også etterforsker deg, tolker lovene for domsstolene, utreder for politikerne og kontrollerer seg selv?

Trygdeeksport-redsel ble en avsporing

Debatten det siste tiåret har handlet om å begrense trygdeeksport. Det er selvsagt et legitimt spørsmål i en velferdsstat med rause ordninger om størrelsen på støtte bør justeres når den eksporteres til lavkostland i EU. Den diskusjonen har tatt bort oppmerksomheten fra denne: Har vi egentlig likhet for loven? Hvilken politiker har de siste årene tatt til orde for at også trygdemottakere skal ha rett til å bevege seg like fritt som alle andre EØS-borgere?

Det er skambelagt å være trygdemottaker i Norge. Men den skammen bør fordeles jevnt på andre – med langt sterkere rygger.

 

Vil du lese flere kommentarer av Vårt Lands nyhetsredaktør, Veslemøy Østrem?  

* Om vår tids største eksperiment, kunstig intelligens. 

* Om ledere, Trond Giske og maktmisbruk

* Om det viktige sorgarbeidet som gjøres av prester,