Mer enn fine ord 

Et livssynsåpent samfunn krever mer enn vakre ord. Uten trygghet, ressurser og politisk vilje blir både majoritet og minoritet stående alene mot hat og ekstremisme. Drapet på Tamima Nibras Juhar var ikke bare en personlig tragedie. Det var et varsko om at vi ikke har tatt hat og ekstremisme på alvor. Tamima ble drept mens hun var på jobb ved et barnevernstiltak i Oslo. Etterpå satte gjerningsmannen seg i en taxi med mål om å angripe en moské i Hønefoss. Dette var et angrep på tro, fellesskap og trygghet. Islamsk Råd Norge kalte det et terrorangrep motivert av islamofobi. Når muslimer igjen må spørre seg om det er trygt å gå i moské, har vi sviktet. 

I mitt arbeid ved  Kirkelig Dialogsenter Bergen møter jeg ungdom og voksne fra ulike tros- og livssynssamfunn. Mange forteller at de ikke tør være åpne om sin tro i frykt for utestengning, fordommer eller mobbing. Dette gjelder både kristne, muslimer, jøder og andre. En studie fra Universitetet i Oslo (2024) viser at kristne som oppgir religiøs erfaring på CV-en har lavere sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju – og forskerne peker på at dette er et særnorsk fenomen. 

Når selv majoritetstroende møter slik diskriminering, kan vi bare ane hva minoritetene opplever. Når unge mennesker skjuler sin tro eller sitt livssyn av frykt for diskriminering eller vold, har vi et demokratisk problem. For det er nettopp synlighet og åpenhet vi trenger for å sikre demokratiet.