Det er ett år til valget. Det merker vi på flere måter. Blant annet ønsker flere av partiene å skjerpe sine standpunkter. De vil bli gjenkjennelige for velgerne. Det kan være noe av forklaringen på at både Frp og Høyre nå har gått løs på viktige symbolsaker som integrering, innvandring – og nå også bistandspolitikk.

Henrik Asheim forklarte i Vårt Land tirsdag hvorfor Høyres programkomité nå foreslår at partiet vraker prinsippet om at det hvert år skal bevilges 1 prosent av BNI – bruttonasjonalinntekt – til utviklingshjelp. Det var gjenkjennelig. Høyre vil ha «klare resultatmål», ikke prosentmål. Asheim legger til at målet for partiet også er å bruke mindre på bistand.

Forlik i 2016

Dette er ikke helt nye takter fra Høyre, men politikken har ikke vært like tydelig formulert som den er blitt nå. Høyre har regjert på en plattform som har gitt KrF og Venstre gjennomslag på dette feltet.

De må også forholde seg til bistandsforliket i Stortinget fra desember 2016 der alle partier minus Høyre og Frp vedtok et slikt enprosentsmål.

Asheim hevder at KrF tviholder på «enprosenten» for prinsippets skyld og får denne politikken samtidig til å høres suspekt ut. Som om det kastes penger etter verdens fattige for tiden. Samtidig fremmer partiet et toprosentsmål til forsvaret og et treprosentsmål til forskning, så helt konsekvente kan selv ikke Høyre beskyldes for å være.

Men er det ikke et litt merkelig prinsipp? At en kjempevekst på statsbudsjettet også automatisk gir en kjempevekst på bistandsbudsjettet?

Enprosent-prinsippet er krevende

Selv i bistandskretser blir dette diskutert. Bistandsfeltet er blitt markant styrket med KrF i regjering. Samtidig har enkelte satsinger fått skarp kritikk. Norads egen evalueringsavdeling mener blant annet at pengene smøres ut over for mange temaer og prosjekter, i for mange land. Riksrevisjonen har påpekt at kontrollen på enkelte felt har vært for dårlig. Hvis det skapes et inntrykk av at bistandsfeltet knapt klarer å bruke opp alle pengene de får, og at bevilgningene ikke fører til reell forbedring for verdens fattigste og mest utsatte, er det ingen fordel.

Og hva så hvis statsbudsjettene ikke fortsetter å vokse? Vil det føre til uforutsigbarhet også for bistandsprosjektene?

Fornyelse trengs på bistandsfeltet

En bistandsdebatt er viktig. Særlig hvis vi kan gå fra å føre en kalkulator- og effektdebatt til å skape nødvendig fornyelse – fordi verden er i endring. Også bistandsfeltet møter akkurat nå flere store og dramatiske omveltninger.

Klimaendringene ødelegger levegrunnlaget og skaper nye konflikter, særlig i land som allerede har høy grad av fattigdom. Arbeidsplasser forsvinner på grunn av ny teknologi, men ny teknologi skaper også nye muligheter i lavinntektsland. Er norsk bistand og norsk næringsliv knyttet tett nok opp til de problemstillingene?

Det nærmer seg også ett år siden det første covid-19-viruset dukket opp i Wuhan i Kina. I dag skriver Vårt Land om effekten koronakrisen har hatt på verdens aller fattigste. Den årlige Goalkeepers-rapporten fra Melinda og Bill Gates anslår at koronakrisen har ført 37 millioner flere mennesker ut i ekstrem fattigdom. Altså er en årelang fremgang kraftig reversert.

Det gjør det ikke mindre viktig at ressurssterke, demokratiske land som Norge fortsetter som sentral premissleverandør og økonomisk bidragsyter på bistandsfeltet.

 

 

 

Forebygging er lett å prioritere ned

På flere viktige politikkområder ser vi at vi bruker store summer på å reparere når det har gått galt, og langt mindre på å forebygge. Dette gjelder både helsebudsjetter, politibudsjetter, på sosialfeltet og i barnevern. Den innsatsen vi legger inn før problemene har vokst seg enorme, vil være småpenger sammenlignet med prisen vi betaler for ødelagte liv.

Akkurat nå tror jeg vi må se på bistandsbudsjettet på samme måte. Vi må forebygge fordi verden er i endring. Endringene har allerede ført til flere konflikter, mer migrasjon, flere katastrofer, mer krig og fattigdom.

Klarer bistandsfeltet å bidra til å bygge demokratiske samfunn, skape bærekraftige arbeidsplasser, trygge matproduksjonen og øke utdanningsnivået, er 1 prosent i året en bitte liten kostnad. Da er «enprosenten» helt betimelig og ganske rimelig symbolpolitikk.

• LES nyhetssaken om Melinda og Bill Gates nye Goalkeepers-rapport.

Bærekraftig for hvem?

Så skal Henrik Asheim og Høyre få rett i én ting: Bistandsbransjen trenger klare resultatmål. Det har også bransjen allerede etterspurt, blant annet her i Vårt Lands spalter. Da vil det være interessant å høre om Høyre vil ha de samme prinsippene på dette feltet som de har tatt til orde for i forslaget sitt til ny flyktningpolitikk: Den vil partiet nå definere som «bærekraftig». Og Asheim har i NRK poengtert at programkomiteen først og fremst tenker at det er for oss, for Norge denne politikken skal være bærekraftig.

Norad-sjef Bård Vegar Solhjell bekymrer seg for den samme tendensen for bistandsfeltet. Han sier til Vårt Land onsdag at dette er en tankegang som brer om seg: At innsatsen vi legger ned i form av bistand, skal komme oss selv til gode. Investorer skal ha avkastning, nasjoner skal inngå allianser. Eller som det blir påpekt i Kinas tilfelle: At supermakten nå kritiseres for å bruke bistand for å få økt symbolmakt på verdensarenaen.

I vår egen historiefortelling om Norge som en ivaretaker av verdens samvittighet, gjør vi strengt tatt noe av det samme. Vi bruker bistandsinnsatsen vår til egen fordel. I fjor da vi kjempet oss frem til en plass i FNs sikkerhetsråd, brukte Erna Solberg (H) nettopp dette poenget da hun skulle fremme Norges kandidatur, våre stabile enprosent-bevilgninger til bistand. Så symbolpolitikk virker. Også for Høyre.

 

LES FLERE KOMMENTARER AV VESLEMØY ØSTREM:

• Om klimautfordringer: Ingen vil tape penger mens de redder verden.

• Om Norges-ferier: Denne utsikten har sin pris.

• Om kunstig intelligens: Verdens største eksperiment