Sist uke ble det slutt på at britene har en egen utviklingsminister. Den siste statsråden, Anne-Marie Trevelyan, fikk bare et drøyt halvår i jobben. Sist onsdag overtok den profilerte utenriksminister Dominic Raab ansvaret også for bistandspolitikken.

Dermed går britenes konservative regjering motsatt vei av Norge. Det er bare to og et halvt år siden Solberg-regjeringen gjeninnførte en egen statsrådspost for utvikling, etter hardt press fra KrF og resten av opposisjonen. Da hadde først utenriksminister Børge Brende (H), og så etterfølgeren Ine Eriksen Søreide, styrt bistandsporteføljen siden høsten 2013.

Nedlegger utviklingsdepartement

Onsdag la britene ned Departementet for internasjonal utvikling (DFID), og plasserte det inn i et utvidet Utenriks-, Samvelde- og utviklingsdepartement. Også det er å gå motsatt vei av Norge, selv om Departementet for utviklingshjelp som ble opprettet 1. januar 1984, med Reidun Brusletten (KrF) som landets første utviklingsminister, bare fikk eksistere i fem år før det ble nedlagt.

Da utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) tok plass i den utvidete Solberg-regjeringen i januar 2019, var noe av det første han gjorde, å legge vekk forgjenger Nikolai Astrup (H) sine ambisjoner om å legge ned bistandsdirektoratet Norad og gi mer bistandsmakt til byråkratiet i UD. KrF fryktet en politisering av bistanden, med svekket faglig kompetanse i bistandsforvaltningen, og fikk i stedet gjennomslag for en kraftig styrking av Norads kompetanse, makt og budsjettansvar.

Eks-statsministre protesterer

Da Storbritannias statsminister Boris Johnson i sommer varslet å legge bistanden inn som et underbruk av Utenriksdepartementet, vakte det protester blant annet fra de tidligere Labour-statsministrene Tony Blair og Gordon Brown, som begge har vært pådrivere for global fattigdomsbekjempelse.

Protester kom også fra humanitære organisasjoner og andre deler av det faglige bistandsmiljøet. Mens det nedlagte utviklingsdepartementet har vært kjent for sin uavhengighet og faglige styrke, er faren nå at utviklingskompetansen vannes ut, og at bistand i sterkere grad vil bli brukt til å fremme nasjonale interesser. Som det heter i beskrivelsen på det utvidete departementets hjemmeside:

«Vi forfølger våre nasjonale interesser, og fremmer Storbritannia som en kraft for det gode i verden. Vi fremmer interessene til britiske borgere, ivaretar Storbritannias sikkerhet, forsvarer våre verdier, reduserer fattigdom og takler globale utfordringer med våre internasjonale partnere».

Bistand som egeninteresse

Det trenger ikke automatisk være noen motsetning her, for bistand kan være vinn-vinn for både giver- og mottakerland. Erfaring viser imidlertid at det lett oppstår tvilsomme gråsoner når nasjonale egeninteresser spilles sterkere inn i bistanden.

En ting er at bistand eksempelvis brukes for å støtte opp under handelsmønstre som vel så mye tjener giverlandenes næringsliv. Enda verre er press for å prøve å definere som bistand enkelte utgifter til terrorbekjempelse, etterretning og militærformål, eller at utgifter til utvikling av koronavaksine skal kunne regnes som bistand.

Boris Johnson er ingen motstander av bistand, men han ivrer for at den i større grad også skal gi nasjonal gevinst. Ettersom bistand er et komplisert felt, der direkte virkninger ofte er vanskelig å måle, får politikere som Johnson gjerne gehør når de hevder at ulike reformer skal gi mer bistand for hver skattekrone.

Hemmet av Brexit og korona

En del av bakteppet for britisk bistandsreform er landets kostbare skilsmisse fra EU, samt en økonomi som er ekstra hardt rammet av koronapandemien. Mange briter mener det bare er rimelig at et Storbritannia på sparebluss selv må får mer ut av sitt rause bistandsbudsjett, som i 2019 beløp seg til 19,4 milliarder dollar, over fire og en halv ganger mer enn Norges bistand samme år.

Storbritannia er blant bare fem land i verden som oppfyller det gamle FN-målet om å bevilge 0,7 prosent av BNI til bistand. Det er bestemt av parlamentet, og gjør Storbritannia til verdens tredje største bistandsyter, etter USA og Tyskland. I sommer varslet imidlertid regjeringen at årets bistandsbudsjett kan bli kuttet med rundt 34 milliarder kroner, noe som ikke er langt unna et helt norsk bistandsbudsjett.

Raab fastholder 0,7-målet

Budsjettkuttet ble begrunnet med en koronakrympet britisk økonomi, men utenriksminister Dominic Raab forsikret sist onsdag at bistanden fortsatt skal utgjøre 0,7 prosent av BNI, og at han «ikke ser noen motsetning mellom våre moralske interesser, og Storbritannias nasjonale interesser».

Alt tyder likevel på at britisk bistand i enda større grad enn før vil bli gjenstand for ideologisk dragkamp. De som ivrer for å øke de hjemlige gevinstene av bistanden, og som vil øke den private «markedsandelen» i mottakerlandenes økonomier, er på offensiven.

Dette er ikke noe isolert britisk fenomen. Et knapt tiår før verdenssamfunnet skal nå ambisiøse bærekraftsmål for 2030, truer både koronapandemien og ideologiske vinder framdriften i global fattigdomsbekjempelse.

LES OGSÅ: