Klima

Veslemøy Østrem: Ingen vil tape penger mens vi redder verden

Det kommer til å gjøre vondt å nå klimamålene. Særlig for noen av de mest privilegerte. Oss.

Det er ikke mangel på rapporter som er verdens største problem for tiden.

Likevel har jeg lest nok et par rapporter, og jeg er rystet. Dessverre vet jeg av erfaring at å skrive en kommentar basert på en rapport om klimautfordringer, ikke er den beste måten å engasjere leserne på. Men jeg prøver likevel - og ber om litt tålmodighet:

Gi de neste 5.000 tegnene litt av din tid, og send meg en melding hvis du ser noen løsninger som jeg ikke ser. Eller gå i demonstrasjonstog. Eller skriv et brev til en toppsjef eller en politiker nær deg.

For det trengs noen nye og smarte løsninger på det som kan se ut som en gordisk knute: Det store, norske dilemmaet.

Kraftig produksjonsvekst hos de største fossilnasjonene

Den første rapporten som har rystet meg, er ikke engang rykende fersk. Den heter Production Gap Report 2019 og ser på hvordan de ti største olje-, gass- og kullproduserende landene, inkludert Norge, har tenkt å justere sin produksjon av fossilt brensel de neste årene. Alle disse landene signerte i utgangspunktet Paris-avtalen, og foruten Trumps USA er de altså forpliktet til å redusere verdens klimautslipp slik at temperaturen ikke stiger med mer enn 1,5 grader. Da må svært mye være på plass innen 2030. Det er om 10 korte år, snart 9.

Da skulle man kanskje tro at alle lands myndigheter gikk igjennom sine langtidsplaner og justerte litt på dem. Men det har ikke skjedd. Planene for fossilproduksjon, er slett ikke justert slik at vi når disse målene. Per nå styrer de olje- og kullproduserende landene mot en temperaturstigning som kan ende på rundt tre grader. Det er det samme som katastrofe.

 

Snakker om klima

Forskerne og analytikerne bak Production Gap Report har sin base i flere sentrale forskningsmiljøer i Europa, og følger i fotsporene til FNs klimaorgan UNEP (United Nations Environment Programme).

De har samlet de offentlige planene og sett på hvordan myndighetene ikke bare tilrettelegger for mer fossil produksjon, men også hvordan de gir incentiver, skattefordeler og investeringsbistand til selskaper som bidrar til slik produksjon. De syv toppnasjonene her er Kina, USA, Russland, India, Australia, Indonesia og Canada. Og de tre «betydningsfulle produsentene» med tydelig uttalte klimaambisjoner, Tyskland, Norge og Storbritannia, er også med i beregningene.

Til sammen skal disse landene produsere 50 prosent mer fossil brensel innen 2030, og 120 prosent mer enn det som skal til for å nå 1,5-gradsmålet.

Men har ingen klar plan

Norge er ikke en gigant i den store sammenhengen. Det er det Kina, USA og Russland som er. Men forskerne peker i rapporten på det paradokset at vi, som den største olje- og gassprodusenten i Europa, utenom Russland, oppfordrer og legger til rette økt produksjon med en rekke økonomiske incentiver, samtidig som vi har lovet å overholde Paris-avtalen. Vi har lovet å redusere utslippene med 40 prosent (fra 1990-nivåer) innen 2030 og med 80-95 prosent innen 2050.

«Men det er likevel ikke klart hvordan dette vil påvirke beslutningstakningen», heter det i rapporten.

Hva er det norske politikere ikke har skjønt? At det haster? At det er de som sitter med ansvaret? Og at det er de som må finne langt mer effektive løsninger enn de har gjort til nå?

Lene oss mot næringslivet?

Så er spørsmålet om det kan være at næringslivet tar det største ansvaret for å nå klimamålene, ikke politikerne? Fordi forretningsmodeller allerede blir utfordret av klimaproblemene i verden, har mange selskaper snudd seg rundt de siste årene. Risikoen for å tape penger hvis du er en klimasinke, er helt reell. Men du verden, så langsomt det går. Særlig i vår oljedryppende økonomi.

Goliat-feltet, NOR 20160418.
Goliat-plattformen i Barenshavet produserer nå olje for det europeiske markedet.
Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Fra Goliat-feltet. Norske myndigheter har planer om å øke produksjonen av gass i årene frem mot 2030. 

Equinor er statens viktigste redskap i olje- og gassproduksjonen, og som statseid selskap bør man kunne forvente at de tar rollen som en ledestjerne i fornybarsamfunnet. Det kan de ikke kalles. Og da PwC la fram sin femte årlige bærekraftsrapport torsdag, var ikke Equinor inne i listen over selskaper som kutter egne utslipp. Alle norske oljeselskaper sier de har ambisjoner om lavere utslipp, men bare hvert fjerde av dem har en strategi for hvordan de skal komme dit, ifølge PwC.

Bare fire selskap viser at de kutter

Klimaindeksen til revisjonsselskapet PwC viser hvilke norske selskaper som dokumenterer utslippskutt i sine årsrapporter. Gjennomgangen viser at svært mange selskaper har ambisjoner om å bidra til et mer bærekraftig samfunn. Også Equinor er inne på listen over selskaper som rapporterer egne klimautslipp på en troverdig måte. Men indeksen viser dessverre at det blant de 100 største selskapene i Norge, bare er fire som kan dokumentere kutt i tråd med Paris-avtalen. 4!

Det er Storebrand, Schibsted, KLP og Orkla. Skjønner ikke de andre 96 selskapene at dette er alvor? At de både står i fare for å bli akterutseilt fordi omstillingen går for langsomt. Men at de også mister de nye forretningsmulighetene som sirkulærøkonomien gir?

Lett å føle seg maktesløs

Er det virkelig så viktig å tjene raske penger – både for den norske stat og for de norske selskapene – at vi ikke ser det mørke skylaget som ligger i horisonten, like foran nesa vår?

Det finnes tre metoder jeg tror er effektive: For det første må vi lete etter løsninger. For de finnes. Nylig skrev Nettavisen om Norfunds investeringer i fornybar energi i utviklingsland, og omtalte det som verdens mest effektive klimatiltak.

Lederes bonuser og styrelederes honorarer bør dessuten knyttes opp mot reelle klimakutt. Det vil svi mer enn en liten skrape fra en kommentator i Vårt Land.

Og til sist har vi makten til å bytte ut politikere via stemmeseddelen. Hvis ikke politikere som har makt til å skape endring, tar dette på alvor, bør vi bytte dem ut. Dette er for alvorlig til å la trege og ubevisste mennesker uten evne til å se de nye løsningene, bestemme.

Les flere av ukens aktuelle kommentarer: 

• Elise Kruse om kvinneprestmotstandere og boikott. 

• Une Bratberg om høyreekstreme og vaksinemotstandere i koronademonstrasjon.

Bjørn Bore om Vårt Land 75 år. Hvorfor gir vi egentlig avisen ut?

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima