Kommentar

Valget som kan åpne kirken

I dag virker det enklere å finne et åpent yogasenter enn et åpent kirkerom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirkens fremtid er valghøstens store stridstema. Problemet er at retorikken fører oss bak lyset: Det er ikke bare kirkevalget som avgjør hvor åpen eller levende kirken skal bli. Det er det derimot kommunevalget som avgjør.

LES OGSÅ: Har det en pris å få flest mulig til valgurnene?

Og mens valgreklamen tikker ­
inn på sosiale medier, har jeg ett stort spørsmål til de lokale listekvinnene og -mennene som vi skal velge til å forvalte fellesgodene: Er det ikke på tide å være like tydelige på hva dere mener om meditasjon og ritualer, som dere er i spørsmål om nye veistubber og idrettshaller?

Lagidrett

Til syvende og sist handler nemlig livssynspolitikk om hvilket lokalsamfunn vi vil ha. Å utfolde seg åndelig, vil for mange være like viktig som å kunne utfolde seg fysisk.
 Og i likhet med lagidrett, har også det åndelige en viktig felles­skapsdimensjon. Vi søker
 sammen. Vi lærer av hverandre.
 Vi trenger derfor en infrastruktur som legger til rette både for ritualer og personlig bønn.

Strømlinjeformet

Jeg vil derfor vite hvordan politikerne ser sitt eget ansvar lokalt: Ikke bare for såkalt likebehandling av livssynssamfunn, eller å forebygge radikalisering, men for en koherent livssynspolitikk, en som handler om å legge til rette for at mennesker kan blomstre – uavhengig om man har midler til å betale dyrt for kurs i meditasjonsteknikker.

LES OGSÅ: Grønn kamp i 'annerledesland'

Fraværet av dette i valgprogrammene kan vitne om at lokalpolitikerne overlater spørsmålet til rikspolitikken, i en klokkertro på at nasjonal strømlinjeforming av livssynspolitikken er eneste vei til salighet.

Kommunen avgjør

Selvsagt er ikke alle medlemmer av Den norske kirke. Men tre av fire av oss er det. Det er en høyere andel enn de fleste idrettslag. Og fortsatt er det slik at kommunestyrets priori­teringer, avgjør den ­lokale kirke­økonomien.

Der de kommunale rammene­ er blitt for smale, har menig­hetene vært nødt til å kutte i gudstjenester, oppvarmingsutgifter, kirketjenerstillinger, kirkemusikk, vielsesdatoer, kontortider, veikirketilbud etc. Kort sagt: Den levende, åpne folkekirken holder stengt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar