Har det en pris å få flest mulig til valgurnene?

Skepsisen lyste ut av ansiktet­ hennes da hun betraktet valgkortet som hun hadde fått tilsendt fra Den norske kirke.

– Jeg har jo tenkt å melde meg ut, sa hun, men hadde knapt fullført setningen før hun la til: – Men før jeg gjør det, skal jeg i hvert fall benytte anledningen til å stemme på dem som vil gjøre kirken mer liberal.

Diskusjon

Det var ikke min mening å innlede til noen stor diskusjon, men jeg kunne ikke dy meg: – Er det ikke litt unfair å bestemme over en kirke som du har til så klar hensikt å forlate?

Vi kunne sikkert ha diskutert i mange timer, men tiden tillot det ikke. 14 dager før kirkevalget 2015 er det en mengde spørsmål som ikke synes å være debattert godt nok. Jeg hører mange snakke om de vanskelige, tekniske sidene ved kirkevalget. Velgerne forstår ikke listesystemet, de skjønner ikke at noen er nominert og at andre grupperinger har gått sammen for å etablere konkurrerende lister. Valget er godt planlagt fra Kirkerådets side, men likevel fremstår mye som uklart og rotete.

Tanken med denne kommentaren er ikke å dvele ved teknikk, men å stille noen mer grunnleggende spørsmål til en kirke som åpenbart sliter med å finne sin demokratiske form.

Hvorfor er det så viktig for kirken å oppnå høy valgdeltakelse? Bør det være et sentralt mål å dra dem til urnene som så klart signaliserer at kirken ikke er noe for dem? Er det godt for en kirke­ at én bestemt sak får så voldsom tyngde og oppmerksomhet i et valg som også handler om en mengde andre saker? Hvor demokratisk er det at alle skal ha samme rett til å bestemme over kirken uansett hvor distansert forholdet er?

LES OGSÅ: Listetopp krever valgomat-stopp i kirkevalget

Rettigheter

Jeg vet hvordan mange svarer. Er man medlem, så er man medlem. Så lenge det ikke er gjort noe som avkrefter dåpshandlingen som skjedde for 20, 30 eller 50 år siden, er det demokratiske rettigheter som gjelder.

Det er prinsipiell luthersk tenkning, teologisk formulert og bundet av en praksis som har fungert i mange hundre år.

Men holder prinsippene i møte med en ny religiøs- og samfunns- og organisasjonsmessige virkelighet? Er passivitet og likegyldighet til et kirkemedlemskap et godt mål for retten til innflytelse? Eller har den kirkegjenger som trofast møter opp til gudstjeneste hver bidige søndag en større rett til å påvirke enn den som har valgt en helt uforpliktende tilknytning?

Artisten Bjørn Eidsvåg er en av flere artister som aktivt støtter Åpen folkekirke. Jeg kjenner ikke Eidsvåg og vet ikke hvor aktiv­ han er i Den norske kirke. Jeg vet at han er utdannet teolog og har jobbet som sykehusprest. I mange­ intervjuer kommer han med uttalelser som tyder på at han sliter med troen og at han har distansert seg fra kirken.

Det er en situasjon som mange er i. Tvilen er en vesentlig del av trosbildet. Jeg synes det er helt ok at folk utbasunerer sin tvil. Jeg har heller ikke problemer med at erklærte ateister eller human-etikere begrunner de valgene de har tatt.

LES OGSÅ: Støtter ikke egen liste ved kirkevalget

Pose og sekk

Men jeg sliter med alle dem som velger pose og sekk som strategi. De som i det ene øyeblikket kommuniserer at kirken ikke er stedet for dem, men som når det passer seg bruker sitt kjente navn til å få oppmerksomhet for saken de brenner for. Jeg har trukket fram Bjørn Eidsvåg fordi mange heier på ham etter at han gikk knallhardt ut mot biskop Per Arne Dahls uttalelser da han valgte å ordinere Hanne Marie Iaursulëel Frostlid til prest. Biskopen uttalte samtidig at han stod for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet mellom mann og kvinne.

Dette gjorde at Eidsvåg tok fram de sterkeste ordene i et innlegg på Facebook. Hadde folk fra konservativ side valgt samme karakteriserende språkbruk om «kalkede graver», ville han eller hun fått så ørene flagret og blitt benevnt som nettroll. Den folke-
lige reaksjonen på Eidsvågs utfall er interessant og kan oppsummeres i følgende. «Når det er så ille i kirken, må vi i hvert fall oppdra den». Det er ikke «vi i kirken», det er «dem i kirken». Da kan det ikke være galt å spørre­: Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirkevalget?

Mange sliter med sorg over at folkekirken ikke er den som var. Kirkens ledere virker redde for å miste den. Når engstelsen tar overhånd, kan det være lett å tape både retning og stedsans.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Det behøves en debatt om hva medlemskap i folkekirken handler om. Når følelsene er så sterke som de er nå, er det vanskelig å finne gehør for et slikt initiativ. Det utlegges raskt som forsøk på å ta kontroll over kirken, men redselen for å bli misforstått må ikke stenge for samtaler om hva som er et godt og slitesterkt kirkedemokrati­.

Et av spørsmålene som umiddelbart melder seg, er om staten skal fortsette å finansiere Den norske kirke på samme måte som nå. Hvordan hadde utviklingen vært om Den norske kirke fikk støtte som alle andre trossamfunn, og at de som ville være medlemmer måtte stille opp med noen kroner til medlemskapet?

Et klart uttrykk for forpliktelse og tilhørighet.

Folkekirkens sterkeste talsmenn fnyser ved tanken. Hvorfor gjør de det?

LES OGSÅ: Det går mot kirkevalgskred