Som en av sine første store oppgaver må den rikspolitisk blodferske Ulstein lose gjennom en krevende reform av organiseringen av norsk utviklingspolitikk. Det kan bli en bikkjekamp, der 38-åringen risikerer å måtte nedlegge bistandsdirektoratet Norad og fase deres ekspertise inn i UD. I så fall skjer det i strid med KrFs og flere bistandseksperters sterke anbefalinger.

Regjeringsplattformen har ingen klar konklusjon om hvilken administrativ modell og rollefordeling som skal velges, men forgjengeren Nikolai Astrup (H) kan trolig stille seg bak hvert eneste ord i avsnittet som langt på vei utdefinerer KrFs drøm om et eget utviklingsdepartement.

Og i et intervju med Vårt Land begraver statsminister Erna Solberg i realiteten dette håpet for godt.

LES MER: Støtter KrF-modellen

Bistandspartiet KrF

Det var klart fra første stund at utviklingsministeren måtte tilfalle KrF hvis partiet skulle gå inn i Solbergs regjering. Like opplagt måtte regjeringsplattformen på bistandsfeltet få et gult preg med økt vekt på fattigdomsorientering.

Slik ble det, men bistandsdelen har også et grønt Venstre-preg.

• KrF har fått gjennom at andelen av norsk bistand som går til de minst utviklede landene (MUL), særlig i Afrika sør for Sahara, skal trappes opp frem mot 2021.

• KrF har også fått gjennomslag for å styrke ordningen med utvalgte partnerland, og at det skal lages konkrete landstrategier for disse.

• Partiet har fått inn et punkt om å motarbeide en OECD-definisjon om at utgifter til visse sikkerhets- og militærtiltak i utviklingsland skal kunne regnes som bistand.

• Et gammelt KrF-krav om større forutsigbarhet og langsiktighet i bistanden er også kommet inn. Begge sentrumspartiene gleder seg over at bistanden til matsikkerhet og klimatilpasset landbruk skal trappes opp.

• Det samme gjelder punktet om å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i utviklingsland, samt bidra til utfasing av kull. Firepartiregjeringen vil nå utmeisle en egen strategi på fornybarfeltet.

LES MER: «Rød» KrF-profil inn i regjeringen

Politikk mot sentrum

En gjennomgang av kapitlene om utvikling i de tre regjeringsplattformene Erna Solberg har lagt fram, viser en forsiktig sentrumsdreining: Fra Høyre-dominans på Sundvolden (2013), via noe mer sentrumspreg på Jeløya da Venstre ble med i januar i fjor, til årets klart KrF-pregede Granavollplattform.

På Sundvolden, der bare Høyre og Frp forhandlet, vakte det politiske protester at ikke kravet om 1 prosent av BNI til bistand ble nedfelt i regjeringens politiske plattform. Der het det mer uforpliktende at regjeringen ville «opprettholde et høyt nivå» på norsk bistand.

Prosentmålet kom først med i regjeringsplattformen på Jeløya for et år siden, da Venstre gikk i regjering. I virkeligheten var den omstridte prosenten da på forhånd påtvunget regjeringen av stortingsflertallet.

Vil sikre asylretur

Samtidig kom det på Jeløya inn en omstridt formulering om å «bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler» for avviste asylsøkere.

Dette punktet er ytterligere forsterket i Granavollplattformen, og Frp-leder Siv Jensen trakk tirsdag fram nettopp asyl- og innvandringspolitikken som et av tre felter med størst Frp-gjennomslag.

Her ligger kimen til betydelige politiske kvaler for statsråd Ulstein, som er en varm tilhenger av en raus asyl- og flyktningpolitikk. For han og KrF vil det bli en særdeles tungtfordøyelig politisk kamel å svelge hvis regjeringen bruker bistandskroner som brekkstang til å tvinge fattige land til å ta imot avviste asylsøkere fra Norge.

Prioriterte næringsdrevet vekst

Med Børge Brende (H) som «kombiminister» i UD fra 2013, ble en tematisk og geografisk konsentrasjon av bistanden prioritert. Samtidig poengterte han effektivitet og kontroll med bistandsmidlene, frihandel og investeringer over landegrensene, samt å fremme økonomisk vekst gjennom næringsutvikling, der norsk næringsliv «i større grad kan bli en samarbeidspartner».

Men den travle Brende hadde samme tendens som en tidligere kombiminister, Erik Solheim (SV), som i en periode var statsråd for både miljø og bistand: Begge kastet opp mange baller, men flere av initiativene ble hengende nettopp der – i løse luften.

Brende slet dessuten voldsomt med å legge fram en etterlyst utviklingsmelding, og måtte tåle syrlig kritikk fra KrF som høsten 2016 kom regjeringen godt i forkjøpet med sin egen, alternative utviklingsmelding, Verdivalg og veivalg for en ny tid. Der var økt langsiktighet, forutsigbarhet og sterkere fattigdomsorientering sentrale krav, som man nå finner igjen i plattformen som ble meislet ut på Hadeland.

Året med Astrup

Da Nikolai Astrup (H) ble utviklingsminister for et år siden, oppfylte regjeringen et mangeårig krav fra opposisjonen og et nesten samstemt bistandsmiljø om igjen å få en egen minister på feltet.

LES OGSÅ: Gav seg ikke uten kamp

Innimellom hyppige utenlandsreiser og videreført storsatsing på utdanning og andre bærekraftsmål, startet Astrup den for lengst betente prosessen med å reformere hele bistandsbyråkratiet, «for å sikre en kunnskapsbasert og effektiv bistand».

Denne reformen må Ulstein nå lande, og han har signalisert at han vil lytte ekstra nøye til den bistandsfaglige ekspertisen før han trekker sin konklusjon. Så er spørsmålet om denne hjemlige striden vil ta krefter bort fra den globale fattigdomskampen som alltid har vært en sentral drivkraft for KrF.