Tre kilometer skiller Sicilia fra det italienske fastlandet. Den korte avstanden er utgangspunktet for myten om Kharybdis og Skylla, to sjøuhyrer på hver sin side av et sund som de reisende har et såre strev med navigere forbi.

Seil på trygg avstand fra det seks-hodede monsteret Skylla, og du havner i gapet på Kharybdis.

Eller legg inn sikkerhetsmarginen mot malstrømmen Kharybdis, og Skylla glefser til.

Skjønt, det siste er nettopp det Ulysses blir anbefalt: Da mister du bare deler av mannskapet, rådes han. I stedet for å miste dem alle sammen til Kharybdis.

LES OGSÅ: Nasir Gondal (SV) trekker seg fra det kommende debattmøte i Drammen mellom Sian og muslimer

Flere betydninger

«Mellom Skylla og Kharybdis» kan slik forstås på mange måter. (1) Som en øvelse i skadereduksjon – hvordan kommer jeg ut av dette med minst mulig tap? (2) Som et uttrykk for å befinne seg i en umulig knipe, som i uttrykket«mellom barken og veden».

Og til sist (3) som en påminnelse om hvor lett det er å kompensere for mye, og falle i den andre grøften enn den du hadde tenkt. Som det heter på latin: evitata Charybdi in Scyllam incidi.

Fritt oversatt: Ved å styre unna Kharybdis falt jeg i hendene på Skylla.

Balansekunst

Overført til min tid og min hverdag kan Skylla og Kharybdis oversettes med «likegyldighet» og «intoleranse». Toleranse er den smale, farbare veien imellom.

Og den er vrien å finne. Slik gjentatte debatter om scenenekt, reservasjonsrett og samvittighetsfrihet demonstrerer: Mange av dem som smykker seg med å være tolerante, driver ved nærmere ettersyn med nulltoleranse (Kharybdis).

Mens andre som flagger sin toleranse egentlig bare er uberørte (Skylla).

En begrepsavklaring er derfor nødvendig. Toleranse er en skattet verdi i Norge, og godt er det; men det er visst knapt noen som vet hva det innebærer.

Ved å undersøke «messinastredet» mellom likegyldigheten og intoleransen kan vi bli litt klokere.

LES OGSÅ: – Mikael Bruun har blitt hengt ut av kollegaer og av fremmede. Hvor er den kristne medmenneskeligheten?

To tanker i hodet

Det korte svaret er at toleranse er å bære over med, og å vise fordragelighet overfor dem du er uenig med. Det er storsinn og romslighet.

Hans Petter Graver, professor ved Institutt for privatrett, definerer det slik: «Toleranse er å ha to tanker i hodet på en gang. Tanken på uenighet, eller kanskje til og med avsky for det den andre gjør, sammen med tanken på at det kanskje er galt eller uklokt å slå ned på det.»

Men så blir det verre. For ikke all aksept er toleranse. Toleranse fordrer frihet. Fangen tolererer ikke den sadistiske fangevokteren som herser med ham. Han avfinner seg, fordi han ikke har noe valg.

Ei heller er det alltid toleranse å la andre drive med sitt. Noen ganger handler det vel så mye om makelighet og privilegier.

Flanørens monster

Om jeg skal gå litt i meg selv, så er det dette som er min fristelse: Anmodninger om at andre må «puste med magen» og se større på det, er enkelt når du selv ikke er direkte berørt. Da kan «toleranse» være et dekke for å la humla suse.

Det er for eksempel lett for meg å si at demonstrasjonene mot SIAN er kontraproduktive og bare forsyner gruppen med sårt tiltrengt oppmerksomhet. Verre er det for dem som er direkte utsatt for hatprat.

Til sist kommer den repressive toleransen, som ikke er toleranse i det hele tatt – men usynliggjøring. All fordragelighet er ikke toleranse. Noe av det er bare … umyndiggjøring.

Og vice verca. Kunsten å tolerere er også å vite hva som ikke skal møtes med avspenninger, men hva det er verdt å gå i rette med.

Dette er min lærdom fra fortellingen om Skylla og Kharybdis. For å unngå å havne i selskap med de «intolerante» tenderer jeg til å gjøre som Ulysses og seile for nære Skylla – monsteret for de uanfektede og privelegerte (det endte med at Ulysses mistet seks i følget sitt).

Det er med andre ord på tide å gå litt i seg selv. Fred og fordragelighet er ei det beste.

LES OGSÅ: – Hvorfor ender vi opp med organisasjons- og kirkeledere som bryter «reglene» om de enkleste bud?

Politikk som adspredelse

En annen utløsende faktor er boka Politics Is for Power av Eitan Hersh, som kan betegnes som et oppgjør med de som bruker uforholdsmessig mye tid på å konsumere, kontemplere og prate om politikk – men påfallende lite tid på å gjøre politikk.

De har tatt verbet, føttene og organiseringen ut av politikken, klager Hersh; og vekslet det inn i en hobby som gir næring til identiteten deres som «politisk engasjert». Men der dette påståtte engasjementet er helt uten det nødvendige innslaget av deltagelse som gjør engasjement til engasjement. Gulp.

Om jeg kjenner meg truffet? Ja, jeg gjør det. Grensen mellom deltagelse og adspredelse kan være hårfin.

På samme måte som grensen mellom toleranse og makelighet er det.