Jesus i dårlig selskap

Jeg sitter ved frokosten, radioen forteller meg at verden ikke har ramlet sammen, jeg åpner avisene og denne morgenen handler sju av oppslagene i fem aviser om overgrep – seksuelle overgrep, arbeidsrelaterte saker om mobbing/utfrysing og arbeidstakere, som ikke når fram med klagene sine på usunne og krenkende forhold, maktmisbruk, mistenkeliggjøring. Ikke minst og også i kristen sammenheng, i kirken og organisasjoner. Svarene varslerne får er at hendelsene ikke blir opplevd slik på den andre siden, eller virkelighetsoppfatningen er helt ulik. Noen ganger møtes varslere med taushet. I noen tilfeller er saken sendt tilbake til varsler, som selv er blir taus. Mange har opplevde det, mange opplever det hver dag – elendig lederkultur, elendig lyttekultur.

I det skjulte

Jeg tenker – hva om vi kristne brukte mer energi på å være kristne? Burde ikke vår lederkultur i ett og alt være den beste, selv i olympisk målestokk. Jeg blir mistrøstig, her jeg leser. Men mistrøstigheten leter etter lyspunkter. Og det siger innpå: De aller fleste kristne oppfører seg som kristne, de lytter, de vil hverandre vel, de gir hverandre muntre tilrop, er det uenighet, så skværer man opp. Så hvorfor ender vi opp med organisasjons- og kirkeledere som bryter «reglene» om de enkleste bud? Tilfeller hvor Jesus havner i dårlig selskap.

Fortrengt kjærlighet

En av gjennomgangsfigurene hos Vårt Landsstifteren og forfatteren Ronald Fangens bøker heter Erik. Han ser at midt i sitt rutinemessige, daglige jag har han «fortrengt sin ungdoms kjærlighet» og er i ferd med å bli «mekanisert». Evnen hans til å elske og å motta er i ferd med å visne. Fangen fortvilte over at det ligger så mye frossen energi i oss, en kulde som går ut over en selv, helt klart, men i neste omgang andre. Hvorfor sitter det tilsynelatende så mange i den lille ravnekroken og venter ubevisst nok på hvor de kan angripe eller spre kulde? ... alt dette står det om i Vårt Land. Det er ikke Vårt Lands skyld, det er Vårt Lands velsignede skyld at det kommer fram, for avisens oppdrag å tenne gatelysene langs vegene der det måtte skje «kristne» og andre overgrep. Det ville være skjult, ellers.

Ryggen mot troen

Var det ikke for alle de trofaste, nådige, varmt tenkende og kjærlige, som gjør at jeg aner Jesus-impulsen i verden, ville jeg kanskje stått med ryggen mot troen, jeg også. Etterfreudianske forskere med overblikk over det religiøse og spesifikt kristne kan saktens gå forskjellige veier, men ett er de enige om – kanskje det viktigste: At all menneskelig moral – også på arbeidsplassen – må brygges på kjærlighet. Som en av dem, Erich From, sier: «Kjærligheten oppfatter jeg som evnen til å vise en stadig inderligere forståelse for andre mennesker, og for å ta imot.» Har vi hørt det før, virkelig hørt det?

Selvhat hevner

From minner oss rett inn i varslingenes tid på at det er mye selvhat blant oss. Han er tøff i beskrivelsen: «Den som elsker sin neste, men ikke elsker seg selv, beviser dermed at hans kjærlighet til «nesten» er uekte. Individets selviskhet, dets innstendige selvopptatthet, bunner i virkeligheten i mangel på selvkjærlighet, mangel på å dra omsorg for sin egen person. Selvhat hevner seg på verden ved hjelp av intoleranse og forfølgelse og behovet for å lukke seg og andre inne og ha «rett». Dette selvhatet foregår svært ofte i Guds navn». Han legger til: «Det kan skje forferdelige ting blant oss når vi gjør Guds vilje identisk med våre, fortrengte ønsker. Det vi tror er Gud, er ofte våre mørkeste sider.» Da har vi plantet selvbedragets blomst.

Varmer oss

Jeg lever i et lønnlig håp – og erfarer det – at kirken og forsamlingene skal varme og tine opp oss forfrosne. Men også jeg har opplevd det motsatte. Jeg låner grisk tittelen på nylig avdøde Beate Grimsruds absolutt siste roman: Jeg foreslår at vi våkner.

LES OGSÅ:

• – De prøver å påføre meg skam

• Vårt Land: Den pakistanske blasfemilovgivningen angår også Norge