Bildet over denne kommentaren illustrerer et av hovedproblemene når Taliban nå setter seg til forhandlingsbordet i Doha, snart 19 år etter at de ble bombet fra makten i kjølvannet av al-Qaidas terrorangrep på USA 11. september 2001:

Samtlige av de 21 forhandlerne fra Taliban er menn. Kanskje ikke så overraskende, gitt bevegelsens ekstremt kvinneundertrykkende praksis da de styrte det patriarkalske landet i fem år, fram til høsten 2001. Det er likevel høyst problematisk, og det blir ikke mye bedre av at bare fire av de afghanske myndighetenes 21 forhandlere er kvinner.

Altså er halvparten av Afghanistans befolkning, kvinnene, representert med under 10 prosent av den samlede forhandlingsstyrken til de to delegasjonene i Qatar. Det hadde ikke vært noe stort problem hvis deres rettigheter ble godt ivaretatt av mennene, men det kommer neppe til å skje.

Talibans ekstreme undertrykking

Det er grunn til å minne om realitetene da islamistene i Taliban satt ved makten fra 1996, da de selv hevdet at de beskyttet kvinnene: Når kvinner skulle bevege seg utenfor hjemmet, ble det pålagt å gå med burka, et heldekkende plagg med kun en «brevsprekk» å se ut gjennom. Dessuten måtte de ha med seg en mannlig følger, og de fikk ikke prate høyt i offentligheten.

Taliban forbød kvinner å arbeide utenfor hjemmet, og antallet jenter på skolene sank dramatisk, i likhet med andelen kvinnelige lærere. De gjennomførte også groteske offentlige henrettelser, som når angivelig utro kvinner ble steinet til døde på fotballstadion i Kabul etter fredagsbønnen.

Selv om også menn ble pålagt mange absurde begrensninger, som forbud mot å høre på musikk eller å vise seg glattbarbert, var det definitivt jenter og kvinner som måtte betale den høyeste prisen når strenge sharialover ble rettesnor for det islamistiske regimet.

Forhandler overlevde attentatforsøk

Den modige parlamentarikeren og likestillingsaktivisten Fawzia Koofi er en av de fire kvinnelige forhandlerne i de afghanske myndighetenes delegasjon. Hun har overlevd to attentatforsøk, det siste helt nylig, og ble under Taliban-regimet fra 1996 til 2001 – da ektefellen ble arrestert og fengslet – truet med steining for å ha pyntet seg med neglelakk.

Koofi sier til nyhetsbyrået AFP at «Taliban må forstå at de står overfor et nytt Afghanistan som de må lære seg å leve med».

Det er ganske uklart hvor mye Taliban har moderert seg de siste 20 årene, selv om dagens lederskap nok har erkjent at fundamentalismen gikk for langt den gang. De har imidlertid kommet med vage løfter om at kvinners rettigheter skal beskyttes av islamske verdier, og sier at de ikke lenger er motstandere av at kvinner får utdanning eller deltar i yrkeslivet.

Satset på tålmodighet og brutalitet

Få ville trodd at Taliban i 2020 ville være i posisjon til å forhandle om makten i Afghanistan, etter at bevegelsen høsten 2001 ble jaget fra makten da USA og allierte invaderte landet militært. Men med ekstrem tålmodighet og maktbruk har de kjempet seg tilbake til nå å kontrollere rundt halvparten av det fjellrike landet, i visshet om at tiden har har vært deres beste venn.

For til tross for at USA under president George W. Bush og etterfølgeren Barack Obama hadde over 100.000 amerikanske soldater i landet, klarte de og deres allierte aldri å knuse Taliban. Bevegelsen desentraliserte sin struktur, og rekrutterte nye og offervillige soldater minst like raskt som USA klarte å drepe deres ledere og fotfolk.

Så sent som i fjor slapp USA 7.400 bomber i Afghanistan. Amerikanernes brutalitet og «utilsiktede skade», der også uskyldige sivile i stort antall er blitt drept av deres droner og raketter, har vært som bensin på bålet for å oppildne en bevegelse som nå antas å telle en kampstyrke på 50–60.000 mann.

Anser kampen som Guds ønske

Et intervju i New York Times med Talibans militærleder i i Laghman-provinsen, Mawlawi Mohammed Qais, illustrerer godt hvorfor bevegelsen aldri lot seg knuse av verdens mektigste militærmaskin: «Vi ser på denne kampen som gudstilbedelse. Hvis en bror blir drept, så vil ikke den andre broren skuffe Guds ønske, han vil ta på seg brorens sko.»

Taliban har paradoksalt nok også hatt glede av det sterkt USA-subsidierte nabolandet Pakistans mektige etterretningstjeneste ISI, som i hemmelighet har støttet bevegelsen med våpen og treningsmuligheter i eksil, angivelig for å forhindre at Pakistans erkefiende India skulle få større innflytelse i Afghanistan.

På hjemmebane har så Taliban sørget for å skaffe seg midler til sin tålmodige kamp gjennom narkotikahandel og annen ytterst uislamsk kriminalitet, ofte utført i form av blodige terrorangrep rettet mot både regjeringsmål og utenlandske «inntrengere».

Trump henter soldatene hjem

USA har mistet rundt 2.300 soldater i Afghanistan siden 2001, og ikke minst president Donald Trump har ivret for å få soldatene hjem. Etter at Taliban ble en «alliert» i kampen mot IS, og lovet å hindre at al-Qaida eller andre terrorgrupper skulle få operere fra afghansk jord, ble derfor USA tidligere i år enige med Taliban om ytterligere å trappe ned antallet amerikanske soldater i landet, i første omgang fra 8.600 til 5.000.

Nå skal altså forhandlerne i Qatar forsøke å bli enige om et system for maktdeling og fred i Afghanistan, med våpenhvile som det første store målet. Det blir ekstremt kompliserte forhandlinger, der Taliban sitter med stor forhandlingsstyrke når de søker makten i et islamsk, shariastyrt Afghanistan.

Norske myndigheter har i mange år vært pådrivere for å få Taliban til forhandlingsbordet, ut fra erkjennelsen av at en varig fred i Afghanistan ikke er mulig uten at også Taliban er inkludert. Nå må Norge også bidra til å legge press for å videreføre de framskritt afghanske kvinner tross alt har opplevd siden Taliban ble fjernet fra makten for to tiår siden.

• LES MER:

Klar for forhandlinger

USA i strid om krigsforbrytelser

Anklager Russland