Da SVs landsmøte startet fredag morgen, hadde Audun Lysbakken et utspill i VG med en utfordring til storebror i politikken, Ap. Han ber Jonas Gahr Støre bevege seg mot venstre og sier blant annet: «Jeg tror Jonas Gahr Støre ser at partiene på venstresiden har vokst kraftig. Det skyldes at vi har et klart budskap i saker som engasjerer».

For mange i Ap, særlig i AUF, er nok denne meldingen som søt musikk. Å trekke Ap mot venstre kan framstå som en god løsning når vi ser at de store velgerbevegelsene går fra høyre til venstre nå. SVs landsmøte viser at det er en sterk drøm om en rød regjering i partiet.

LES OGSÅ: Koblet Siv Jensen og regjeringen til rasisme

Svikt i analyse

Lysbakken har rett i at både Rødt, MDG og SV har vunnet flere velgere. Hans logikk bygger likevel på en bristende forutsetning. En ny rødgrønn regjering er avhengig av Senterpartiet.

Det finnes ingen måling som viser at de rødgrønne er i nærheten av å få flertall dersom Senterpartiet ikke er med.

Det er heller ingenting som tyder på at Sp ønsker å sitte i en regjering som drar kraftig mot venstresiden. Tvert imot har mange i Sp en sterk allergi mot mye av politikken til Rødt og MDG.

LES OGSÅ: Hard konkurranse om raddis-vegerne

Grunnleggende analyse

De som ønsker å sette seg inn i dynamikken for regjeringsdannelser og flertall i nyere norsk historie, må lære seg å forstå sentrum i norsk politikk.

Både på høyre og venstre side i politikken er det til tider en sviktende forståelse av akkurat dette. For selv om det fra valg til valg er endringer i styrkeforhold mellom partiene, så er det én ting som er konstant: Det er sentrumspartiene som avgjør hvem som sitter med makten. Begge de to siste regjeringene har sittet på sentrums nåde: Den rødgrønne regjeringen fikk makt fordi Sp valgte å gå mot venstre. Solbergs regjering kom til makt fordi KrF og Venstre valgte å støtte henne. Først gjennom en samarbeidsplattform, deretter gjennom regjeringsdeltagelse.

«Kroningspartier»

I Tyskland har man et eget ord for slike partiers posisjon i politikken. De blir kalt for «kroningspartier». Altså de som sitter med makt til å innsette og avsette en regjering.

Dersom dagens målinger holder seg, vil Senterpartiet være Norges «kroningsparti» ved neste stortingsvalg.

Dersom Jonas Gahr Støre og Ap velger å trekke eget parti og samarbeid mot venstre, er det på ingen måte sikkert at Sp er med på det rødgrønne prosjektet.

LES OGSÅ: Ideologisk tale på SV

Lysbakkens strategi

Det er mulig at både Lysbakken og resten av SVs ledersjikt forstår dette. At utspillet handler om at SV vil vise muskler og fremstå som en sentral strateg på venstresiden.

Men det kan også godt hende at han og SV beveger seg i en boble, sammen med fagbevegelse og andre radikale krefter. Kanskje lever de på en bølge av abortkamp, kvinnetog og skolestreik. Og glemmer at politikk handler om kompromiss og flertall.

Et flertall som varer helt til det ikke bærer lenger.

Sps eksplosive vekst

For det er ikke bare venstresiden som er i oppdrift. Sentrumspartiet Sp er partiet på rødgrønn side som vokser med mest eksplosiv kraft.

Partiet har lang tradisjon for å samarbeide der de får mest gjennomslag. Det er vanskelig å se for seg at Sp går inn i et samarbeid der SV, Rødt og MDG er toneangivende. Og der Ap har flyttet seg mot venstre.

Regjeringssamarbeid er ikke for pingler. Det fikk SV oppleve gjennom det rødgrønne regjeringsprosjektet. Der måtte SV inngå mange tunge kompromiss. Ikke minst med Sp.

Kanskje tenker Audun Lysbakken at det er over to år til neste valg. Og at realitetene kommer tids nok. Akkurat dét gjør de definitivt.