SV-leder Audun Lysbakken var i storform da han ­åpnet partiets landsmøte i går. Både han og partiet­ har grunn til å være fornøyd med partiets tilstand. SV har ikke vært under 6 prosent det siste året. Nå lukter de på åttetallet på enkelte målinger.

LES OGSÅ: Slik trener SV til høstens maktjakt

Oppgang fra 2013

Situasjonen var en helt annen i 2013, året ­etter at Audun Lysbakken tok over som leder. Regjeringsslitasjen lå fortsatt tungt over partiet etter to perioder i det rødgrønne styret. Under denne valgkampen skrev Bergensavisen at Audun Lysbakken hadde reist 10.000 kilomenter og besøkt tolv byer og tettsteder – bare på én uke – for å hanke inn velgere. Programmet hans var beinhardt. Tross innsats havnet partiet så vidt over sperre­grensen, med 4,1 prosent. Frykten hans var at de skulle falle­ under den viktige grensen.

Nå er partiet komfortable2 til 3 prosent over sperregrensen, og SV er ikke lenger tynget av ­regjeringskompromisser. Det store spørsmålet nå er om partiet i årene som kommer kan makte å matche gammel oppslutning på 10-12 prosent, som i tidligere glansdager.

LES OGSÅ: De rødgrønne med flertall tross svakt Ap

10–12 prosent

For SV har med jevne mellomrom ligget godt over 10 prosent i valg. Ved stortingsvalget i 1973 fikk de 11,2, i 1989 landet SV på 10,1 og i 2001 ble det 12,5 prosent. I fylkestingsvalgene i 1991 og 2003 hadde de en oppslutning på henholdsvis 12,2 og 13,0 prosent. Internt i partiet er det folk som håper på en liknende oppslutning.

Men i disse glansperiodene hadde SV langt mindre konkurranse fra andre partier. Riktignok har det vært en viss velgerflyt mellom SV og Venstre gjennom årene. Særlig i perioder der Venstre ikke hadde en like ­avklart borgelig profil som i dag.

Likevel er SVs situasjonen ­betydelig mer krevende nå. Grunnen er at SV har fått to ­tydelige utfordrere: Både Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Disse to partiene har spesialisert seg på hver av SVs to hovedsaker: Klima og fordeling.

LES OGSÅ: MDG rir miljøbølgen - over sperregrensen

Klimakamp

MDG er i ferd med å vinne kampen om miljøtroverdighet blant velgerne, særlig i Oslo. Oslos byråd for miljø- og samferdsel, Lan Marie Nguyen Berg, er nærmest blitt et ikon i klimakampen i hovedstaden. Selv om MDG sitter i byråd med SV, er det Miljøpartiet som får mye av æren for de konkrete tiltakene som begynner å bli både tydelige og populære i Oslo. Ett eksempel er bilfritt sentrum.

Da Oslo ble kåret til Europas miljøhovedstad, var det bildene­ av en jublende Nguyen Berg, godt plassert på sykkelen sin, som mange la merke til.

Det faktum at Nguyen Berg har vært så kontroversiell i enkelte­ miljøer, gjør at hun også har blitt synlig. All hetsen av henne har gjort henne til en slags klima­martyr. På Vårt Lands siste­ ­måling har MDG krøpet over sperregrensen, med 4,3 prosent. Valgforsker Bernt Aardal mener det er hevet over all tvil at partiet er i oppdrift.

Rødt og fordeling

På den ­andre siden av SV kjører Rødt en høyprofilert kamp i fordelingspolitikken, med sin hardtslående leder Bjørnar Moxnes i spissen. Han er først oppe om morgenen og ekstremt rask på avtrekkeren når det gjelder politiske utspill om Forskjells-Norge.

Et godt eksempel er Moxnes twittermeldinger dagen etter den store nestenulykken med cruiseskipet Viking Sky i ­Hustadvika. Moxnes var raskt ute og skrev dette: «Innsatsen fra redningsmannskap, nødetater og helse­arbeidere er fantastisk! Sånn er det når fellesskapet stiller opp. Men rederen som nå roser innsatsen – og tjener seg rik på cruise­turisme – er en norsk skatteflyktning bosatt i Sveits».

Meldingen hans ble delt i stort tempo på sosiale medier. For mange raddis-velgere er Moxnes nærmest blitt et fyrtårn mot høyresidens fordelingspolitikk, arbeidslivspolitikk, privatisering og i kampen mot profitt.

LES OGSÅ: Partiet Rødt kan gi SV farlig pes

SV slites i midten

SV på sin side er partiet som markerer seg på begge disse feltene, men aldri så hardtslående på klima som MDG, eller med så store ord i fordelingspolitikken som Rødt. SV fremstår nærmest som en slags mild storebror, med regjeringsambisjoner sammen med Ap og Sp. Derfor går de mest ­militante til MDG eller Rødt. Det er en utfordrende situasjon for Audun Lysbakken og SV, selv om de ikke ønsker å innrømme det.

Flere i SV mener at deres fortrinn nettopp er at du får både klima og fordeling i ett og samme­ parti. Og de legger stor vekt på at dersom du ikke samkjører disse­ to kampsakene, kan en tøff klima­politikk gå utover fordelingen. Og omvendt. Spørsmålet er om de får nok velgere til å være enige i akkurat denne sammenhengen.

Det andre store problemet til SV er at de ikke har eierskap til en stor sak, slik de hadde tidligere. Da Kristin Halvorsen hadde stor suksess, var full barnehage­dekning en viktig kampsak. Vi ser parallellen til KrFs glans­periode. På slutten av 90-tallet var det kontantstøtten som var hovedsak. En sak som ble angrepet av mange, men som mobiliserte andre velgere til å stemme på akkurat KrF. En slik sak har ikke SV nå.

Rødere velgere

Til tross for alt dette gjør SV det altså betydelig bedre enn på lenge. Grunnen er i hovedsak at norske velgere siger bort fra de borgelige partiene, og mot venstre. Vårt Lands ferske Norstat-måling viste rødgrønt flertall for åttende måned på rad. Det er denne bølgen også SV nyter godt av.

Så er det store spørsmålet hva raddis-velgerne gjør når de ­endelig står ved valgurnen ved høstens valg. Velger de de hardtslående partiene Rødt eller MDG, eller lar de stemmen gå til den litt mildere storebroren SV?