Spektakulært i sin absurditet

I løpet av livet har jeg sett, søkt og prøvd å forstå verden. Men jeg har kommet til at jeg trenger en tro for at livet skal gå opp, uttalte Jonas Gahr Støre under Olavsfestdagene i 2010.

Han hadde nettopp gått siste del av pilegrims­leden til Trondheim sammen med kronprinsparet. Fremme i Nidarosdomen, i samtale med stortingsprest Per Arne Dahl, fortalte han om en oppvekst uten barnetro, men at han i «voksen alder» hadde «utviklet en tro gjennom erfaring».

«Veldig mye kan jeg forklare, men jeg erkjenner at jeg ikke kan forklare alt. For meg er det en nødvendighet å ha en tro som et element i livet», sa han.

LES MER: Håvard Nyhus gikk høyt ut og krasjlandet

Kitte igjen hull

Fem år senere ble Arbeiderparti-ideolog og Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri oppmerksom på ordene som falt i Nidarosdomen. I forrige uke omtalte han Støres vitnesbyrd som «spektakulært i sin absurditet».

På forespørsel om nøyaktig hva det er ved disse sitatene som påkaller slik demonstrativ hoderysting, har Braanen Sterri unnlatt å svare. Hvem vet, han har kanskje ikke noe godt svar? Om vi legger godviljen til, er det kan hende ordet «forklare» som spolerer meningsutvekslingen. Gitt ordets assosiasjoner og en lite velvillig tolkning, kan det muligens virke som om Støre påkaller en slags «God of the gaps» som kan kitte igjen hullene som naturvitenskapen etterlater seg.

I så fall er jeg fristet til å istemme Braanen Sterri. Det ville sannelig vært «spektakulært i sin ­absurditet».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tro – et fellesskap

Men det er selvfølgelig ikke det Gahr Støre mener. «Tro» er ikke en slags alternativ erkjennelsesteori som komplementerer vitenskapen, slik Dagbladets kommentator tilsynelatende forutsetter. Like lite som «tro» kan kokes ned til spørsmålet «finnes det en Gud?».

Braanen Sterri springer ut av en kultur og videre­formidler et sett forestillinger med bredt nedslagsfelt. Sånn sett har han delvis rett: Mange, ikke minst her til lands, bruker ordet «tro» i betydningen «jeg finner det sannsynlig (!) at Gud eksisterer».

At dette er en utbredt forestilling er imidlertid ikke det samme som at den er sann eller god.

Den svenske biskopen og forfatteren Martin Lönnebo deler religionens språk inn i fem: (1) erfaringens språk/mystikkens språk, (2) kultens språk, (3) handlingens språk, (4) lærens språk, (5) enhetens språk. Som han skriver: «Religion er et forsøk på å tale enhetens språk (det vil si et sammenfattende språk) gjennom erfaring, kult, handling og lære i samsvar med menneskets hovedfunksjoner: intuisjon, følelse, vilje og intelligens» (Religionens fem språk. Om religionenes mening och förnyelse, 1975).

Tro kan altså ikke reduseres til en serie påstander om verdens innbo og løsøre. Det er først og fremst en tolkningstradisjon, et sosialt system, et rituelt fellesskap. Et forsøk på å komme til rette med sin egen eksistens. Noe du gjør med kroppen – vel så mye som med hodet.

LES MER: Hjertet mitt brister hver gang jeg tenker på faren til Jesus, skriver Håvard Nyhus

Alle må tro på noe

Det er altså dette Jonas Gahr Støre sier han trenger for at livet hans «skal gå opp», et behov som ikke er noe mer «spektakulært» enn at han deler det med alle andre mennesker som noensinne har vandret rundt på denne kloden. For vi tilhører alle et trossamfunn, i en eller annen forstand. Det er ingen vei utenom.

For alle mennesker må til syvende og sist sette sin lit til noe, også de som er ansatt i Dagbladets kommentatorkorps. Først da kan vi stirre universet i hvitøyet, og spørre oss: Finnes mening? Hva er det som er godt, sant, vakkert og verdifullt?

Om det er noe som er «spektakulært» og kanskje attpåtil «absurd», så er det vel helst akkurat dette.

Håvard Nyhus er kommentator og skribent