Det vi vil si

For snart to år siden skrev jeg en kommentar i Dagbladet som jeg kalte «Den åndssvake nyateismen», du vet, siden «ånd» ikke anerkjennes i et rent materialistisk verdensbilde. Tonen var med overlegg sleivete og raljerende. Jeg hadde nemlig en slags plan. Jeg ønsket å skrive meg opp mot den britiske debattradisjonen – der velrettede fornærmelser og injurier er en uatskillelig del av avleveringen.

Drepende britisk

I bakhodet hadde jeg Terry Eagletons beryktede nedslakting av Richard Dawkins i London Review of Books, der han uten omsvøp tar for seg sistnevntes Gud – en vrangforestilling i en karakterdrepende bokomtale. Og kanskje den definitive leksjonen i fornærmelsens estetikk.

Det viste seg imidlertid – ganske umiddelbart – at jeg hadde feilbedømt mitt publikum. Jeg skrev ikke for et britisk publikum, fostret opp på velfødde sarkasmer og godlynt ironisk satire. Nei, jeg skrev for et nærtagende norsk publikum. Jeg skrev for Dagbladets lesere.

Illsinte

I dagene etter at kommentaren ble publisert, ble jeg derfor bombardert med illsinte meldinger og telefoner fra verdiprogressive liberalere som mente jeg hadde forbrutt meg mot noen av deres helligste skrifter. Det ble en smule slitsomt, men jeg tenkte at det hele snart ville blåse over. Og det gjorde det. En avistekst er fort glemt, etter noen dager er den opptenningspapir.

Og kanskje var det noen som snublet over en stabel med gamle aviser da de skulle fyre opp i peisen i påsken, for plutselig – i det som kalles den stille uke – begynte kommentaren om de åndssvake nyateistene å leve på ny. I sosiale medier ble den delt både her og både der. Sannelig er den gjenoppstanden, tenkte jeg. Ny

Klok av skade skrudde jeg av telefonen, og søkte tilflukt i den oppbyggelige litteraturen – i Eskil Skjeldals nye intervjubok med Jon Fosse, Mysteriet i trua (Samlaget). Det var definitivt en god prioritering, men også en smule nedslående. For boka bekrefter på sett og vis hvor grunnleggende meningsløst det er å skrive om tro og tvil i Dagbladets spalter. Lerretet som først må blekes er enkelt og greit for stort. Språket er på en helt annen frekvens.

En annen frekvens

Jon Fosse viser stadig til språkfilosofen Ludwig Wittgenstein. I 1921, i den positivistiske ånden som stadig gjennomsyrer Dagbladet, trodde Wittgenstein at han hadde løst alle filosofiens problemer. Han kom til at det var en grense som erkjennelsen aldri kunne overskride, og derfra og ut må mennesket melde pass. Som det heter i hans mest berømte aforisme: «Det man ikke kan tale om, må man tie om». Wittgenstein er den første til å innrømme det tragiske i denne erkjennelsen: «Selv når alle mulige vitenskapelige spørsmål er besvart, er våre livsproblemer ennå overhodet ikke blitt berørt.»

Men så er det som om noe i ham stritter imot. Stikk i strid med sitt eget program, åpner Wittgenstein opp for at vi likevel må stotre ut i dette uutsigelige. For det er noe der, noe som er helt vesentlig for å komme til rette med tilværelsen. Dies zeigt sich, es ist das Mystische. «Det viser seg at dette er det mystiske.»

Kan ikke si det

Dette kan imidlertid ikke nås direkte. Fosse, Wittgenstein og alle vi andre er derfor klebet fast til et uløselig paradoks: Det vi vil si, kan ikke sies. Vi kan bare ane det i korte, overskridende blaff – via omveier og omskrivninger. Eller som det heter hos Hans Børli:

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett.

Slik skulle det skje:

som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn.