Sammen er vi redde

Jeg er ingen utpreget masochist. Likevel klarte jeg ikke å la være å utsette meg for romjulens mest skremmende artikkel. Den stod i Aftenposten og var nyhetsbyrået Bloombergs liste over de verst tenkelige hendelser for verdensøkonomien i 2016.

Senarioene er tenkt ut av diplomater, geopolitiske strateger, sikkerhetskonsulenter og økonomer. De ser for seg et kraftig svekket EU, moderate politikere som taper kampen mot ytterste høyre, både i Europa og i USA, og stormakter som blir mer fiendtlig innstilt til hverandre. Dette vil få negative konsekvenser for økonomien og forsterke faren for krig og terror.

Felles for hendelsene er at de har frykt som utgangspunkt – frykt for religiøs ideologi, terror, krig og økonomisk usikkerhet. Hvis frykten påvirker opinionen for mye, kan dette bli resultatet.

Truer demokratiet

I ytterste konsekvens truer frykten selve demokratiet. Som finansmannen George Soros skrev i The Guardian sist mandag: «Når vi er redde for våre liv, tar følelsene tak i tanker og handlinger. Det blir vanskelig å foreta rasjonelle vurderinger. Frykt aktiverer en eldre og mer primitiv del av hjernen enn den som formulerer og opprettholder et åpent samfunns abstrakte verdier og prinsipper.»

Fryktens paradoks er at den skaper det den selv frykter. Du ser det tydelig i den amerikanske valgkampen. For å forsvare «amerikanske verdier» er høyresidens mest populære presidentkandidat villig til å gi bort mye av både friheten og demokratiet. Hvilke verdier gjenstår å forsvare da?

Vi ser konturene av en lignende inkonsistens i Norge. Våre humane verdier er langt ifra urokkelige. Da Civita før 22. juli-terroren spurte et utvalg nordmenn om de kan godta tortur for å få fram informasjon om et mulig terroranslag, svarte én av tre ja. Bare halvparten avviste det kategorisk. Selv om vi ennå ikke er rammet av islamistisk terror, debatteres religionsfriheten daglig. Hva vil skje når frykten virkelig tar tak i oss?

Hva er alternativet

«Vi må ikke la frykten ta overhånd», sier lederskribenter og politikere til venstre for FrP. Hva som er alternativet har ingen sagt. Googler du «hvordan bekjempe frykt» får du opp psykologenes og terapeutenes svar på hvordan du blir kvitt den irrasjonelle frykten og greier å leve med den rasjonelle.

Men den individuelle terapien har liten betydning når en hel befolkning skal velge hvem som skal styre landet. Det hjelper ikke at du har pustet i en papirpose når opinionsmålerne ringer for å spørre om hva politikerne bør gjøre for å bekjempe terror.

Så hvordan skal vi bekjempe den kollektive frykten når ikke engang justisminister Anundsens video om hverdagstrygghet virker?

«Erkefienden»

I januar 1933 gikk teologen Dietrich Bonhoeffer på talerstolen i Berlin. Han talte til en befolkning preget av frykt. Regjeringen var i ferd med å gå i oppløsning, økonomien knelte, folk mistet jobbene og ekstreme grupper sloss i gatene. Ved hjelp av angrep på minoriteter og venstresiden hadde nazistene fått en tredjedel av setene i Riksdagen. Demokratiet hang i en tråd som snart skulle ryke.

Overskriften for talen var «Overvinne frykten».

– Frykten er selve erkefienden. Den bryter ned folks motstand mot det onde. Den tar bort vår menneskelighet, sa Bonhoeffer.

Han mente at mennesket kunne overvinne frykten ved å holde fast ved håpet. Som kristen trodde Bonhoeffer at det gode allerede hadde seiret, at det onde var sjanseløst når det kom til stykket. En dag kom godheten til å bryte fram.

Kristendommen er ikke alene om å tro at det gode vil vinne. Alle monoteistiske religioner er forankret i dette håpet, men også livsynshumanismen holder fram troen på det gode i mennesket. Den er vanskelig å begrunne empirisk, menneskeheten kan fortsatt ødelegge seg selv. I stedet er det et nærmest trassig verdistandpunkt.

Men dette verdistandpunktet er det eneste botemiddelet mot frykten, mistenksomheten og hatet: å tro på det gode og handle deretter.

Mer enn naivitet

Troen på det gode kan virke naiv. Filosofen og teologen K.E. Løgstrup kalte det for «de spontane livsytringer», barnet naturlige respons på omverden: tillit, åpenhet, barmhjertighet og kjærlighet. Ifølge ham er dette våre naturlige instinkter, det er slik vi egentlig ble skapt. Derfor er det etikkens utgangspunkt og mål.

I virkeligheten er hatet og mistenksomheten enda mer naivt. Det ser bare fram til første sving, bak ligger enda mer utrygghet og kaos. Tilliten, åpenheten og humaniteten er de eneste kreftene som kan holde ondskapen og kaoset borte.

Dette er langt ifra livssynsnøytralt. Men så er heller ikke landet vårt bygget på livssynsnøytralitet, men på kristne og humanistiske verdier. Dette er vårt felles utgangspunkt for all realpolitikk.

Derfor skulle jeg ønske Erna Solberg gikk på talerstolen første nyttårsdag og sa: «Mange er redde, det er forståelig. Men vi skal ikke la frykten vinne. Vi skal overvinne den med det gode. Regjeringen kommer ikke til å falle for fristelsen til å foreslå en politikk som bryter ned den tilliten, åpenheten og humaniteten vårt samfunn er bygget på.»

Da ville jeg blitt litt mindre redd.

Likte du artikkelen? Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.