Jeg husker veldig godt første gangen jeg virkelig opplevde en av Svein Ellingsens salmer. Det var på en gudstjeneste i Nidarosdomen, jeg var rundt 15 år, ny–erklært kristen og i en slags konstant dirrende eksistensiell tilstand. Men min tro hadde til da primært vært et anliggende mellom tenåringsselvet mitt og et stort og abstrakt gudsbegrep.