Tidligere i høst så jeg en reklameplakat som jeg ved første øyeblikk trodde snakket til meg. Den viser en silhuett-tegning av en mann. Han holder hendene opp, som i en velsignelse, bak hodet hans skinner en glorie, og ansiktet bærer preg av å ha blitt mishandlet. Teksten under tegninga lyder: Hat er sterkt, men kjærlighet er sterkere.

Hvem var avbildet, hvem var avsender og hva ville de fortelle meg? Det kunne være et bilde av en moderne martyr, eller Kristus for den del, avsenderen var nok Den norske kirke og budskapet at kjærligheten overvinner dødskreftene. Men neida. Øverst på plakaten stod det klart og tydelig: Human-Etisk Forbund. 

Jeg klarer ikke mønstre den samme overbevisning for nåden som for synden, skriver Åste Dokka. Foto: Erlend Berge

Sekulære utfordringer

Vi lever i et stadig mer sekularisert samfunn, skal vi tro tallenes tale. Antallet kirkemedlemskap går ned, færre enn tidligere rapporterer at de tror på Gud. Kristendommens påvirkning på allmennkulturen står svakere enn på mange hundre år. Dette er krevende tider for kirkene våre, som hver dag stiller seg spørsmål om hvordan kirkelig arbeid og selvforståelse skal se ut i vår tid.

Men det ser ut til at sekulariseringa stiller noen spørsmål også til aktører som HEF. Plakaten jeg så på t-banen er en del av en større reklamekampanje, som setter homofiles rettigheter på dagsorden. Bildet viser 22 år gamle Edvin Eriksen, som ble banka opp i Oslo i august fordi han er homofil. HEF er i ferd med å tydeliggjøre seg som en aktiv - og ikke reaktiv - aktør. De viser med sin kampanje at de står opp mot vold og overtramp. Det er logisk: Når kirka ikke lenger er den samme maktfaktoren som tidligere, er det ikke lenger så relevant å være mot den. HEF må profilere seg på noe annet.

For HEF er også avhengig av religionen for å opprettholde sin selvforståelse. Lenge fungerte organisasjonen som en vaktbikkje for tros- og livssynsfrihet, en interesseorganisasjon for ikke-religiøse. De gjorde felles sak mot det de oppfattet som utilbørlig kristen tilstedeværelse i skole og samfunn. 

Nå har vi ikke lenger noe kristendomsfag eller statskirke. Det finnes fortsatt rester av kristendomsdominans som de mest prinsippfaste kan ta oppgjør med, men noe av schwungen er borte. For det som før var en viss religionstvang finnes ikke på samme måte. Du trenger ikke gå på skolegudstjeneste, ingen etterspør konfirmasjonsattesten din når du søker jobb, du kan melde deg ut av kirka med et lite museklikk. De store slagene er alt kjempet og vunnet. 

Sakral sekularitet

Og hva skal HEF gjøre da? Hvordan mobilisere en medlemsmasse og et engasjement som så tydelig har hatt sin legitimitet i en samfunnsmodell som snart ikke finnes? Hvorfor skal ungdom engasjere seg i en generell humanetisk organisasjon når de kan finne akkurat sin hjertesak i Foreningen FRI eller Amnesty, eller se idé bli realitet i en politisk ungdomsbevegelse?

Veien HEF har valgt i denne situasjonen er overraskende. At de skulle begynne å male ikoner på veggene, hadde vel ingen sett for seg. For formspråk og budskap ligger så tett på det religiøse at man nesten må være ateist for ikke å få det med seg. 

Det er legitimt at en livssynsorganisasjon refortolker allerede eksisterende kulturelle eller religiøse uttrykk, slik kristendommen har gjort i århundrer. Men man bør være bevisst på assosiasjoner og hvordan folk fortolker det de ser. I dette tilfellet vil jeg si at kommunikasjonen er religiøs. Og i og med at HEF og Den norske kirke er gode allierte i veldig mange verdispørsmål (på tross av at vi på begge sider later som noe annet), har det til nå vært nettopp det religiøse aspektet som tydeligst skiller de to. Så når HEF sklir inn i et kvasireligiøst uttrykk må vi ikke bare spørre hva de uttrykker om seg selv, men også hva de uttrykker om religion. Er klærne til den troen de så innbitt har kjempet mot blitt attraktiv?

Inn i evigheten

I Morgenbladet har HEF valgt en annen reklamestrategi. I forrige ukes avis rykket de inn en helsides annonse med et gammelt sitat: «Det er utelukkende som tidsfenomen Human-Etisk Forbund har krav på interesse». Det skrev Morgenbladet på lederplass ved HEFs stiftelse i 1956. Sekstifem år seinere vil HEF med sitt lange liv parere Morgenbladets uttalelse og ta steget ut av tida. For noe som har så dype røtter som sekstifem år kan vel ikke kalles et tidsfenomen? Og med det spørsmålet har HEF spent opp evigheten som sin horisont. 

HEF har passert 100.000 medlemmer. Det er mange mennesker. Men som maktoppvisning er tallet likevel lavt. For én ting har Den norske kirke og HEF til felles: Begge må velge om de vil profilere seg som den profetiske minoritetsrøsten eller den store organisasjonen som taler folkets sak. Men vil man være en opposisjonell motkraft må man mene noe annet enn folk flest. Og vil man ha legitimitet ut fra lange tradisjoner og stort medlemstall, er 65 år og 100 000 ikke særlig slagkraftig. 

Det er mange stoler å falle mellom for et livssynssamfunn som skal meisle ut sin identitet i en ny tid. Mellom det sekulære og det sakrale, minoritet og majoritet, tid og evighet, strever HEF fortsatt med å finne sin plass. I likhet med alle oss andre.