Bushra 
Ishaq

Forfatter, lege og forsker

Ett perspektiv handler om at vi som fellesskap verdsetter ulike og bære­kraftige kvinne- og morsroller, i stedet for å forutsette at vi er superhelter. Om vi ikke ønsker å gi avkall på romantiseringen av morsrollen for å øke fruktbarheten i landet, bør vi i alle fall gjøre det for kvinnenes skyld.

Idylliserende

Som norsk kvinne blir man oppdratt med et idyllisk bilde av å få barn. Vi er så likestilte at det å gå gravid skal være noe så ubetydelig. Vi blir til stadighet foret med kjendiser som forteller hvor herlig de ­synes det er å være gravid. Selv om det har vært noen kritiske innlegg den siste tiden, mangler vi en ­generell åpenhet om temaet.

Alle svangerskap er ulike. Det samme er fødslene, kvinnene som går gjennom dem og barna som kommer til verden. Du kan være blant de heldige som går gjennom svangerskapet uten merkbare plager.

LES OGSÅ: Ishaq: – Jeg har muslimske venner som ikke tør å fortelle kollegaer at de er muslimer

Den gode fødsel

Du kan føde ukomplisert i løpet av noen timer. Morsmelken pipler ut av seg selv når du legger barnet til brystet. Du får et barn som sover minst 12 timer i strekk om natten og våkner når det trenger mat.

Da har du kanskje overskudd og tid til å komme deg i form, lese bøker og mammablogger, bake og strikke. Du kan fryde deg over å ha blitt mor. Særlig dersom det er ditt første barn og ting i livet ditt er på plass. Da er det naturlig å hevde at det er fint å være gravid og nybakt mor.

Men om du ikke opplever det slik, er det lett å føle seg mislykket som kvinne i det norske samfunnet, hvor alle kvinner nesten er normativt definert til å være supermennesker til enhver tid. Avvik fra det idylliske bildet blir ofte avfeid eller bagatellisert: Mors kjærlighet skal kompensere for avviket fra idyllen. Som om morskjærlighet er noe enhver kvinne automatisk blir fylt med, første gangen hun ser sitt barn.

Dette er en svært reduksjonistisk tilnærming til kvinner, som reduserer kvinner til kun mødre­ og underminerer det mange kvinner faktisk går gjennom for å sette et barn til verden. Både som kvinne og lege har jeg sett mange ulike kvinner gå gjennom svangerskap. Å leve opp til en ­romantisert morsrolle sliter mange kvinner ut.

LES OGSÅ: Muslimhat gjorde kvinner så redde at moské arrangerte selvforsvarskurs

Den tøffe fødselen

Tenk deg at du går gjennom et svangerskap med plager som konstant kvalme, nattevåk og smerter. Fødselen som du har lengtet etter for å slippe å gå gravid, er forsinket til det maksimale. Og når den endelig kommer, varer den i flere døgn. Fødselen kompliseres med svangerskapsforgiftning. Barnet sitter fast på vei ut, og reddes til slutt med et akutt keisersnitt.

I stedet for å bli utskrevet fra sykehushotellet noen dager etter fødselen, blir du og barnet liggende på sykehuset over lengre tid. Morsmelken kommer ikke, fordi du ikke får se barnet så ofte. Du får ikke pumpet deg fordi du må ta det med ro. Barnet ditt får ikke i seg noe mat, og går ned i vekt mer enn det bør. Du ­føler deg mislykket som mor, som kvinne. Barnet gråter konstant og har ingen døgnrytme.

Du er i et regime med økter som inkluder amming av barnet og pumping av brystene med halvannen times intervall døgnet rundt. Du har smerter og såre bryst. Du kjenner deg funksjonelt begrenset. Før barnet kom var du stort sett en barneproduksjonsenhet. Etter fødselen er du redusert til en melkeproduksjonsenhet.

Naturlig men tøft. Selvfølgelig finnes det et stort spenn av ulike erfaringer. Aller helst skulle vi ønske det ideelle forløpet for alle kvinner, men det er ikke mulig. Det er viktig, både fra et feministisk og medisinsk perspektiv, at vi søker å unngå at kvinner som går gjennom krevende og kompliserte svangerskap, i tillegg skal slite med skyld- eller skamfølelse.

Men vi må snakke sant og ­nyansert om kvinners erfaringer. Ikke bare for å forebygge medisinske komplikasjoner i etterkant. Men også for bidra til bærekraftige kvinneroller og morsroller i samfunnet. Svangerskap, fødsel og barseltid er ingen sykdom, men selv om det er svært normalt, er det en ­potensielt livsfarlig tilstand.

Fødsel er naturlig, men den er ofte tøff. Barsel kan være hyggelig, men det er en primitiv tilværelse preget av at kvinnen må være i umiddelbar disposisjon for barnet. Morskjærligheten kan komme raskt, men den kan også ta tid. I USA opplever 10-15 prosent å få fødselsdepresjon.

LES OGSÅ: Solberg snakker ut om muslimhatet: – Jeg undervurderte det ikke

Realistiske forventninger

En slik tilnærming handler ikke om å skremme kvinner fra å få barn, Det handler om å ha realistiske forventninger. Å kreve det umulige av seg selv i en slik situasjon, og knytte hele sin verdi opp til det, kan bli ødeleggende.

Så får man heller bli positivt overrasket om man får oppleve­ at alt blir fint. Dette er særlig viktig i det individualistiske samfunnet vi lever i, der mange nybakte foreldre ikke har familie rundt seg. Flere føler seg sårbare og ensomme. Dette kan bli forsterket om man bor i distrikt, hvor man nødvendigvis ikke har en helsesøster som kan komme på tette hjemmebesøk. I mer kollektivistiske samfunn flytter en tante eller mor inn til en familie i barseltiden, slik man også gjorde i Norge før. Selv om det garantert kunne ha sine problematiske ­sider, var det også god hjelp.

Flere enn statsministeren har vært opptatt av at norske kvinner må føde flere barn. Når det ikke skjer, er årsakene selvfølgelig sammensatt, både på individ- og samfunnsnivå, og inkluderer økonomiske, politiske, strukturelle og emosjonelle faktorer, for å nevne noen.

Ett perspektiv handler om at vi som fellesskap verdsetter ulike og bærekraftige kvinne- og morsroller, i stedet for å forutsette at vi er superhelter. Om vi ikke ønsker å gi avkall på ­romantiseringen av morsrollen for å øke fruktbarheten i landet, bør vi i alle fall gjøre det for kvinnenes skyld.