Bushra Ishaq

Forfatter, lege og forsker

Hvis vi måtte ha flyktet fra Norge, hvilke land ville du dratt til?

Denne tekstmeldingen dukket opp på mobilen mens jeg trillet barnevognen fredelig under barselpermisjonen for noen uker siden. Den var fra min venninne, og det første jeg tenkte, var: Sliter hun psykisk nå?

Jeg skrev derfor raskt tilbake: Hva har skjedd?

Svaret var lenker til to artikler. Den første handlet om hvordan det danske partiet Stram kurs lå an til å komme inn på det danske folketinget. Et parti med hovedmål å forby islam i landet og tvangsreturnere muslimer, uansett gjennom hvor mange generasjoner de har bodd i landet.

Den andre artikkelen, fra Filter Nyheter, handlet om en av de tre nylige samlingene av populistiske og antimuslimske miljøer i Norge ved Oslo Militære Samfund. Denne gangen for å høre på den tidligere Trump-rådgiveren Steve Bannon.

Voksende samarbeid

Det aktuelle møtet ble åpnet av Hege Storhaug ved HRS, som ikke bare støtter forbud mot islam, men som også har kalt asylinnvandring «invasjon» og karikert muslimske ungdommer som quislinger.

I tillegg bestod forsamlingen av «Fjordmann», det ideologiske forbildet til terroristen bak terrorangrepet 22. juli, samt islamfiendtlige aktører som SIAN, Alliansen, Resett. Enkelte milliardærer og enkeltmedlemmer av regjeringspartiet Frp var også tilstede.

LES OGSÅ: «Nettdebattene trenger flere som bomber debatten med kjærlighet når andre bare sprer hat»

Møtet viser et voksende samarbeid mellom islamfiendtlige krefter og mer systematisk påvirkning av myndighetspersoner og myndigheter. Steve Bannons mål er å forene de populistiske partiene som ønsker en mer nasjonalistisk og etnosentrisk politikk.

Mange av oss har slått til ro med at vi er trygge fordi flertallet av befolkningen og våre folkevalgte ikke forfekter et slikt fiendebilde av muslimer. Men dette ser ut som å være i ferd med å endre seg. Flere populistiske partier med antimuslimsk profil får økt oppslutning, sist ved valget til EU-parlamentet.

Jeg er norsk

Artiklene utløste en rekke tanker hos meg også. Foreldrene mine innvandret til Norge fra Pakistan for over 40 år siden. Jeg er født i Norge og har tatt hele min utdannelse her. Jeg har ikke bodd noe annet sted, med unntak av noen kortere utvekslings- og jobbopphold utenlands.

Urdu var riktig nok det første språket jeg lærte, men jeg klarte ikke å holde på det i særlig grad. I dag har jeg et ordforråd som en 10 åring i Pakistan. Jeg kan så vidt forstå pakistanske nyhetssendinger.

Andre muslimske land er jeg trolig verken velkommen til, eller trygg i, etter å ha gjort feltarbeid til boken min Hvem snakker for oss, en bok som kritiserer totalitære muslimske regimer.

Venner som ikke våger

De fleste muslimer, som min venninne, snakker ikke høyt om sin engstelse.

Herfra går veien videre til dehumanisering, hvor muslimers eksistensberettigelse blir trukket i tvil. Da har ikke muslimers bare menneskeverd gått tapt, men også målet om en mangfoldig sameksistens.

Jeg har muslimske venner som ikke tør å fortelle kollegaer at de er muslimer, eller at de praktiserer muslimske plikter som bønn og faste.

Jeg har venninner som sier at de føler seg som romvesener, på grunn av trakasseringen de møter når de går med skaut på hodet. Andre muslimer spør meg om hvilke utdannelse som er sikrest å satse på i et fremtidsscenario der muslimer må flykte.

LES OGSÅ: Færre tror i den arabiske verden

Noen har til og med invitert meg til kollokvier med temaet hvordan muslimer best kan investere økonomisk, i tilfelle de må flykte om noen år.

Før kunne jeg le og si at vi trenger ikke å sette inn gulltenner, slik historielæreren min fortalte at kineserne gjorde i sin tid.

Nå er jeg ikke lenger sikker på hva jeg skal svare dem.

Antipati

Ifølge en studie ved HL-senteret er muslimer den minoriteten som majoritetsbefolkningen i Norge opplever mest distanse til og uttrykker de sterkeste antipatier mot. Integreringsbarometeret bekrefter dette.

Dette reflekterer holdninger jeg møter, både i fine selskaper og i akademiske kretser. En typisk kommentar er: Du er grei, men religionen din er et problem.

Det er det samme som å si til en jøde eller en kristen: Det er ikke du som er problemet, men religionen din.

Å legge indirekte press på mennesker for at de skal fraskrive seg sin tro og identitet, eller legge skjul på den, er en feil vei å gå. I alle fall for et samfunn med mål om å ivareta menneskerettighetene.

Vi trenger å minne hverandre om at også jøder, samer og homofile har kjent på den samme frykten som muslimer opplever i dagens Norge.

Bushra Ishaq er en norsk lege, forfatter og forsker. Hun har særlig engasjert seg for interreligiøs og 
interkulturell dialog.