Rock versus kunst

Debatten har gått seg stadig mer varm i Aften
posten og på sosiale medier den siste uken: I hvilken grad er platebransjen kynisk, er musikk mer enn intense sanseopplevelser, bringer rus kunstnere nærmere sine autentiske følelser, hvorfor artister er artister, og hvorvidt det er tøffere å være en ung og død rockemusiker enn en eldre og levende?

Hillestad, derimot, har aldri levd ut rock’n’roll-livet­

Søke ytterkantene

Utgangspunktet var artisten Ida Marias innlegg i Aftenposten 17. desember som først fikk Schreiner, og deretter Hillestad, på banen. «Mens mine jevnaldrende tok doktorgrader på universitetet, tok jeg doktorgrad i sex, drugs & rock’n’roll, betalt av Columbia Records,» skrev Ida Maria.

To dager etter Ida Marias kronikk i Aftenposten hevdet Knut Schreiner i samme avis at det var naivt av henne­ å skylde på platebransjen, fordi «rus tross alt er en del av populærmusikkens­ karakter». Selv om Schreiner også ønsket å konstatere et beklagelig­ fakta, gjorde det ikke Ida Marias opplevelse av seg selv og bransjen noe bedre, når den elleville festen var over.

Erik Hillestad, sjef for Kirkelig­ Kulturverksted (KKV), gikk kraftig i møte med Knut Schreiners svar til Ida Maria i Aftenposten­ 19. desember. Først ved å ta tak i Schreiners overskrift «Det er tøft å være død». Hvorpå Hillestad hevdet at det er «et dekadent, kynisk og utdatert syn på kunst og kunstnere» som Schreiner forfekter. Sistnevnte la nylig ut på Facebook at Hillestad misforstår ham.

Det kan Hillestad fort ha gjort, på bakgrunn av Schreiners sannsynligvis litt for godt kamuflerte intensjoner.

Overskriften på Schreiners kronikk er uansett ikke et sitat, og kronikken hans er snarere en beskrivelse og dokumentering av rock’n’roll-myten «Lev hardt, dø ung og bli et vakkert lik».

Schreiners hovedanliggende er at «pop og rock handler om å søke ytterkantene og krysse grensene, bort fra det hverdagslige A4-livet.»

Snakker forbi hverandre

Uttalelsen om at «rus i musikk og kunst kan forstås som positivt», er – i et historisk perspektiv – dessverre sant. Når han også hevder at «rus er en del av pakken i musikk og kunst», burde han også poengtert at den delen av pakka er blitt atskillig mindre de siste årene.

Bakgrunnen og utgangspunktet til Hillestad og Schreiner er også såpass forskjellig, at det ikke er så rart at de snakker forbi­ hverandre. Schreiner virker mest opptatt av «rockens kjerne­», som for ham alltid har hatt i seg en betydelig mengde opprør og dekadens. Dette segmentet kan Schreiner. Etter barneår med søndagsskole hjemme i peisestuen (som han har fortalt om i intervju med Vårt Land), levde han i mange år midt i rockens turbulente miljøer med bandet Turboneger.

Schreiners anliggende­ synes uansett ikke å være å «ta» Ida Maria, men ta oppgjør med det han nok ville beskrevet som «borgerliggjort rock sett i et kunstnerisk lys.

Kunst

Hillestad, derimot, har aldri levd ut rock’n’roll-livet­, men kjenner det mest av omtale.

For ham er begrep som kunst og kunstnere mer naturlig, også når det gjelder musikk. Samtidig med at Schreiner levde­ ut rock’n’roll-drømmen, var en ung Hillestad i full gang med å bygge opp et kirkelig kulturverksted med salmer, viser, folke-
musikk, jazz, kirkelig kunst – og bare i beskjeden grad, rock. Det er bakteppet deres, også for kronikkene i Aftenposten.

Selv om rock i dag er blitt allemannseie­, og en del av det generelle kulturtilbudet, hviler musikkformens renommé seg fremdeles i stor grad på opprørselementet som ble helt avgjørende­ for dens senere utbredelse­, fra Elvis’ «vulgære» hoftebevegelser i 1955 til Stone Temple Pilot-medlemmet Scott Weilands overdosedødsfall for en snau måned siden. Hank von Helvete, Knut Schreiners bandkompanjong i Turboneger, ble erklært­ klinisk død av samme årsak, men våknet mirakuløst nok opp igjen. Er det dette Schreiner kaller «symboler på alt som kan representere et alternativ til det normale», er det godt at rocken ser ut til å ha overlevd myten om seg selv.

Naivt

At Erik Hillestad tok kraftig­ til motmæle mot Schreiner, både på vegne av en norsk plate-
bransje han mente ble satt i et altfor dårlig­ lys, og på vegne av Ida Maria, er forståelig. Ida Marias historie har han sannsynligvis fått tett på livet etter at hun nylig spilte­ inn en plate for KKV.

Schreiners anliggende­ synes uansett ikke å være å «ta» Ida Maria, men ta oppgjør med det han nok ville beskrevet som «borgerliggjort rock sett i et kunstnerisk lys.»