Det er nå tre uker siden FNs generalsekretær António Guterres innstendig oppfordret om stans i krigshandlinger over hele verden, for å beskytte ­sivile som også trues av korona­viruset.

Dette er ekstremt viktig, særlig i land der helsevesenet har brutt sammen på grunn av krig og konflikt, og for at humanitær assistanse skal komme fram til dem som der rammes av pandemien.

Under et ekstraordinært møte i FNs sikkerhetsråd skjærtorsdag, på den for oss i Norge symboltunge datoen 9. april, understreket Guterres alvoret. Han mener FN nå står overfor «sin mest alvorlige test» ­siden ­organisasjonen ble grunnlagt for 75 år siden, nærmest i ­ruinene av 2. verdenskrig, nettopp for å hindre krig.

Hindrer diplomati

Så langt er ikke testen bestått. Delvis fordi virusspredningen i sin karakter hindrer internasjonal og nasjonal innsats for konfliktløsning, akkurat når det trengs som mest. FN-sjefen er ikke alene om å frykte at pandemiens herjinger åpner for en rekke skrekkscenarioer, utover de helsemessige.

Terrorister kan i ly av omgrupperte politi- og sikkerhetsressurser se muligheter for å slå til. Pandemien kan også stimulere grupper som ser potensialet i biologiske terrorangrep.

Økonomisk ustabilitet som rammer store og sårbare grupper, vil kunne antenne politiske og sosiale spenninger. Tilliten vil svekkes til myndigheter som feiler i møtet med pandemien.

Selve demokratiet kan ­undergraves. Det er allerede flere eksempler på autoritære regimer som strammer grepet ytterligere, med svekkede menneskerettigheter som en farlig konsekvens.

FNs sikkerhetsråd

Appellen om stans i krigshandlinger går ikke bare til statlige og ­andre parter i væpnede konflikter. Den går ikke minst til FNs sikkerhetsråd, som nettopp har som mandat å bevare internasjonal fred og sikkerhet, men der mektige vetomakter altfor ofte lar snevre egeninteresser styre.

For øyeblikket ser FNs og andre aktørers mulighet til å opprettholde fredsdiplomati og fredsstyrker ut til å være svekket. Samtidig øynes håp, når ­aktører i minst et dusin konflikter har fulgt opp anmodningen om våpenhvile. Det gjelder i konflikter som spenner fra ­Colombia til Filippinene, Kamerun, Sudan, Syria, Jemen, Libya og Afghanistan.

I Syria ble det i mars gledelig nok rapportert lavere sivile tapstall enn i noen måned ­siden krigen startet i 2011. Og i like ­utarmede Jemen, innledet Saudi-Arabia skjærtorsdag en våpenhvile, dagen før det krigsherjede landet fikk sitt første ­registrerte koronatilfelle.

Lovende, men...

Det er altså noen lovende tendenser, selv om motivene for å erklære ­våpenhvile ikke bare er edle. Noen aktører søker PR-gevinst, andre benytter muligheten til å omgruppere, og flere væpnede aktører innser at de vil miste­ oppslutning dersom deres kamphandlinger forverrer den allerede ekstreme helserisikoen som koronaviruset påfører en utsatt befolkning.

Det er uansett vanskelig å se for seg at koronakrisen vil virke­ fredsfremmende i seg selv. Den kan imidlertid skape et momentum som kan utnyttes, dersom verdenssamfunnet – med FNs sikkerhetsråd i spissen – makter å se nødvendigheten av å dempe konflikter, for ikke å forverre konsekvensene av pandemien ytterligere.

Det vil kreve langt mer enn appeller og billig fredsretorikk. Hver enkelt konflikt har sin egen dynamikk, og kan bare dempes ved å sette inn direkte­ innsats mot den misnøye og spenning som ligger til grunn for konfliktene. Kutt i bistand og humanitær hjelp er derfor det motsatte av hva verden trenger akkurat nå.

 

HVA NÅ, NORGE – OG VERDEN?

Vi går nå inn i en ny fase i korona-krisen. Les hvordan Vårt Lands redaktører og kommentatorer vurderer veien videre nå:

Politisk redaktør Berit Aalborg: Politikk for krisetider

Religionsredaktør Alf Gjøsund: Kan kirkens nettsuksess i krisen skape en vekst som fortsetter?

Nyhetsredaktør Veslemøy Østrem: De sårbare barna ble ekstra sårbare. Det er foreløpig fasit