Det er fastetid. Mange var godt i gang med å avstå fra det overflødige, fra alkohol eller TV eller snop. Målet er å skrelle vekk det som forstyrrer for det egentlige. Men plutselig ble forsakelsen en helt annen. Nå faster jeg også, fra kolleger, barnepass, sosialt liv og alle arrangementer. Jeg faster til og med fra kirkegang.

Men først og fremst faster jeg fra den følelsen av trygghet jeg ikke engang visste at jeg hvilte hele livet mitt mot. Jeg aner ikke hvordan tilværelsen vil se ut om en måned. Ingenting kan planlegges.

Det som forrige uke var logiske og naturlige handlemåter, framstår i dag som høyst risikabelt. Det gjelder ikke bare reising, økonomi eller det å gå på jobb, men også noe så basalt som å ta på andre mennesker.

Forsakelse

Hva skjer med oss når alt det som kan skrelles bort blir skrelt bort? Dette er ikke en faste av fromhet, men av nødvendighet, og dermed endres perspektivet. Da det første skredet gikk i kalenderen min, kjente jeg lettelse. Selv om jeg hadde gledet meg til møter og fester, var det på en måte godt at de ble borte. For isteden for aktivitet kom tid. Og er det ikke i bunn og grunn tid livet er?

Livet vi kjenner plukkes fra oss. Hva kommer til syne under? Mester Eckhart skrev at sjelen ikke vokser ved tillegg, men ved fratrekk. Dette er også logikken i alt kontemplativt liv, retreater og mystikk. Avkledning, nedskalering, forenkling er veien til et sannere liv. Forsakelsen blir dermed en fromhetsøvelse.

Men det vi driver med nå er ikke fromhet. Det er tvert imot høyst verdslig: å tilpasse oss de beskjedene vi får fra myndighetene. Det handler ikke om mine bønner eller min vekst, men om et ytre kall om å være medmenneske. Kanskje kan sjelen vokse på det og, men på en annen måte. For den forsakelsen vi gjør for hverandre, og ikke for oss selv, er en sann kristen forsakelse. Slik ser vi at skillet mellom verdslig og kristelig er irrelevant.

Kirke i krise

For kirka sin del er krisa ekstra kritisk. For kirka har vært folkets klippe i alle kriser, små som store, og nå er den på mange måter fratatt sin modus operandi. Det første som røyk var fredshilsen og nattverd. Og nå kan vi ikke samles. Vi kan ikke holde gudstjeneste.

Vi er en kirke uten offentlig sakramentsforvaltning og uten forsamlingsmulighet. Dermed er kirka kalt til å faste fra sitt eget, fra å være kirke, nettopp for å være kirke. Nå er det som atskilte at vi kan bære hverandres byrder, som isolerte at vi står sammen. Kirkene er derfor ikke stengt, har ikke lagt ned redskapene, de utforsker heller nye måter å være kirke på.

Andre verdenskrig

Vi innfører de mest inngripende tiltak Norges befolkning har opplevd i fredstid, ble det sagt da statsministeren torsdag stengte ned store deler av landet. I fredstid - det betyr siden andre verdenskrig. Jeg har tenkt på andre verdenskrig de siste dagene. Vi er i nasjonal krise, nå som den gang, og absolutt alle er rammet. En trussel henger over oss, butikkene er tomme, skoler og universiteter stengt. Mye er likt.

Men mye er også ulikt: Fortellingene om krigen er preget av bragder, helter og fiender og tydelige skiller mellom rett og galt. Vi ser krigen fra en posisjon der vi vet, alt er farget i seierens lysskjær. Men nå vet vi ikke. Vi er usikre på hvordan livet skal se ut, hva vi skal tenke og hva vi skal mene.

I strømmen av uventede problemstillinger og helt nye trivialiteter lyser ingen heltemodige løsninger eller grandiose redningsaksjoner. Dette er ikke tida for storslagen heroisme. Dette er derimot tida for nitide hverdagshelter. Det du kan gjøre for landet ditt i dag er ikke å sprenge et fiendeskip, men å vaske hendene.

Rene hender.

Ingen kommer til å ende opp med brystet fullt av medaljer etter denne krisa. Men alles rene hender trengs i den dugnaden som krever oss. Ikke de rene hender til den som har holdt seg vekk fra godteri i fastetida, men de konkret bakteriefrie hender.

Hvem er heltene nå? Ikke piloten, men hvert barnehagebarn som tålmodig gnir seg inn med såpe. Ikke snikskytteren, men den gamle som må bli hjemme fra eldretreffet. Ikke stemmen fra London, men hun som avlyser 40-årsdagen sin. De er våre helter i dag.

Også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir. Få av oss er eslet for heltemotet. Men heldigvis er det å vaske hender noe alle kan. Håndvask, det er den fasten jeg vil ha, tror jeg Jesaja ville sagt til oss i dag.

LES MER OM KORONAVIRUSET:

Ropstad til norske barn som har det vanskelig hjemme: Ta kontakt med en voksen du stoler på

– Når skoler og barnehager holder stengt, må kirkene ta mer ansvar for å hjelpe barn som har det vanskelig hjemme, mener pastorer.

Overveldet prost etter Facebook-bønn om korona: Aldri opplevd en respons som dette

Prest: Det er vanskelig å tenke seg at kirkene og menighetslivet skal stenges i månedsvis, slik det antas at koronaviruset vil utvikle seg. Det er tid for å tenke på nye og andre praksiser.