Medienes granskning av trossamfunn må ønskes velkommen

Hvorfor snakker vi ikke mer om lukkede kristne menigheter? Spørsmålet lød fra TV 2-journalist Kadafi Zaman på denne tiden i fjor, da han og kollegene hans i dokumentarserien Norge bak fasaden laget episoden «I Guds navn» om trossamfunnene Jehovas vitner og Brunstad Christian Church (BCC), bedre kjent som Smiths venner.

Nesten nøyaktig ett år senere snakker vi fortsatt om lukkede trossamfunn. Denne gangen er det NRK som setter søkelyset på to av de samme trossamfunnene som TV 2 året før, i tillegg til Guds Menighet i Lofoten.

NRK Brennpunkts dokumentarer har allerede rukket å bli klagd inn over 300 ganger til Kringkastingsrådet og var tema i rådets møte denne uka. Både BCC og Guds Menighet har tatt til motmæle mot dokumentarene om trossamfunnene deres, som de mener kommer med et feilaktig bilde av hvordan det er å være medlem av menigheten.

[ Ber Ropstad komme på banen i Guds Menighet-saken ]

«Lukkede trossamfunn» er et problematisk begrep

Det er på mange måter trist at diskusjonene i etterkant av dokumentarene i stor grad har handlet om hvorvidt man kjenner seg igjen i NRKs fremstilling eller ei. Det er selvsagt ikke enkelt å få påsatt merkelappen «lukket trossamfunn», særlig når du ikke kjenner deg igjen.

Problemet er bare at begrepet «lukket trossamfunn» kun gir mening for dem som står på utsiden. De som befinner seg på innsiden av et såkalt lukket trossamfunn vil aldri føle at det er en betegnelse som beskriver dem. For som så mange utbrytere fra ulike trossamfunn påpeker, er det jo som regel slik at det fremstår både fritt og enkelt å skulle forlate trossamfunnet når man vil.

Utfordringen er de usynlige mekanismene. De sterke sosiale lojalitetsbåndene som ofte følger med.

Forandringen må komme innenfra

For de aller færreste opplever trossamfunnet sitt som lukket mens de fortsatt er en del av det. På spørsmål om de isolerer barna sine, stiller medlemmene av Guds Menighet seg totalt uforstående til NRK. I foreldrenes øyne er barna frie til å gjøre som de vil, mens storsamfunnet utenfor ser barn som isoleres i trange, usunne miljøer.

Det er vanskelig for dem som er medlemmer av trossamfunnet å forstå hva som menes med at de er «lukket», så lenge det er noen utenfra som påpeker at de er det. Forandringen må aller helst komme innenfra.

Første steg bør være å be om tilgivelse. Å unnskylde overfor dem som det er blitt gjort urett mot, og gjøre opp for det tapte og vonde.

Så handler det om å erkjenne at en del praksiser som er ment godt, ikke alltid er gode av den grunn. Denne formen for selvransaking har det ikke akkurat vært flust av etter de nevnte dokumentarene.

Barna betaler prisen for foreldrenes religionsfrihet

For dem utenfor trossamfunnene er det viktig å ikke lure seg selv til å tro at disse praksisene er et unikt, eksotisk religiøst problem. For de er mye vanligere enn vi tror, og fortjener oppmerksomhet langt utenfor boksen med «lukkede trossamfunn».

Vi skal passe oss for å tenke at de mer «mainstream» religiøse (og ikke-religiøse) miljøene i Norge er fri for tendenser til negativ sosial kontroll. I Sverige pågår det for tiden en svært betimelig debatt om såkalt hederskultur i karismatiske frikirkemiljøer. Det pekes på faktorer som tradisjonelle kjønnsroller, sterke ledere og strenge gudsbilder – som er med på å skape en usunt trang kultur for barn og unge å vokse opp i.

Livsstilsreglene som mange av de helt «vanlige» trossamfunnene i Norge forutsetter for sine medlemmer, kan i verste fall være med på å skade barn og unges oppvekst og rom for å utvikle seg som selvstendige mennesker.

—  Elise Kruse, konstituert religionsredaktør

For det er tross alt barna som betaler prisen for samfunnets viktige, demokratiske verdier, slik som religionsfriheten. Livsstilsreglene som mange av de helt «vanlige» trossamfunnene i Norge forutsetter for sine medlemmer, kan i verste fall være med på å skade barn og unges oppvekst og rom for å utvikle seg som selvstendige mennesker. Altså brytes Barnekonvensjonen, uten at man nødvendigvis er klar over det selv.

Knutby kunne like gjerne vært i Norge

Da dokumentarserien om den svenske pinsemenigheten Knutby gikk på norsk TV i sommer rystet det mange. I dokumentaren forteller tidligere medlemmer av menigheten åpent og ærlig om hvordan de ikke forstod hvor skadelig menigheten var mens de fortsatt var en del av den.

Den sosiale kontrollen, det ekstreme som skjedde, føltes ikke som noe avvik fra resten av omverdenen. Likevel hendte det, da svenske medier kom på besøk, at de løy til pressen om hva som egentlig foregikk. Ikke nødvendigvis med vilje, men som en forsvarsmekanisme mot det som opplevdes som angrep på deres måte å leve på. Skillet mellom dem «oss» og «dem» hadde fått vokse, under radaren for de fleste.

De ville for all del ikke kunne bli stemplet som en sekt – eller et «lukket trossamfunn». For det var de jo heller ikke, i deres øyne.

Det er ikke med det sagt at de tre trossamfunnene NRK undersøker i serien Guds utvalde er sammenlignbare med Knutby. Men hvis vi tør å være helt ærlige, er det faktisk slik flere påpekte i sommer: Alle trossamfunn (og andre tette miljøer) er sammenlignbare med Knutby. Det som skjedde der, kunne like gjerne skjedd her.

Granskning må ønskes velkommen

Så, «hvorfor snakker vi ikke mer om lukkede kristne menigheter?» Svaret på det er egentlig at spørsmålet bygger på feil premiss. Vi snakker mye om skadelige mekanismer i religiøse trossamfunn, faktisk mye mer enn vi snakker om de samme mekanismene i andre samfunnslag.

Og vi skal fortsette å snakke om det, helt til vi er sikre på at alle norske trossamfunn er trygge for barn og unge å vokse opp i. Men for at det skal kunne garanteres kan en ikke la seg skremme av at offentligheten – medier, direktorater, departementer og instanser – følger med. At TV 2 og NRK og andre medier prøver å undersøke hva som foregår bak fasadene er ikke en utvikling troende må være på vakt mot, slik det ble påstått i avisa Dagen tidligere denne uka.

Det er en utvikling som må tåles og ønskes velkommen. Uten den, mister vi muligheten til å utvikle og forbedre oss. Forhåpentligvis vil Brennpunkts dokumentarer bidra til det, og ikke bare ende opp som enda et bidrag til eksotifiseringen av tro i det norske samfunn.

For ved å fremstille disse miljøene unødvendig eksotiske, skyver vi dem bare lenger unna oss – inn i lukketheten. Nettopp der vi ikke vil ha dem.

LES MER FRA VÅRT LAND:

• BCC-medlem: NRK gjør det umulig å forsvare seg

• Berit Hustad Nilsen: «Lukkede trossamfunn» er et religionsfiendtlig begrep

• Tidligere medlemmer av Jehovas vitner: – Rørende å se hvor mange som bryr seg