Erling 
Rimehaug, tidligere redaktør i Vårt Land

«Merkel må vekk», sto det på valgmateriellet som Vårt Lands Per Anders Hoel fikk utdelt hos det høyreradikale partiet Alternativ für Deutschland (AfD) tidligere i høst. Det slo meg at jeg har hørt lignende toner når jeg er innom det norske ytterste høyres internettsider: Erna Solberg må vekk.

Angela Merkel har valgt å samarbeide mot venstre, ikke bare med sentrum, men med sosialdemokratene. Erna Solberg samarbeider til høyre, med Fremskrittspartiet. Frp kan slett ikke sammenlignes med AfD. Men de som deler AfDs ideologi her i landet befinner seg i Frps utkanter. Og de er slett ikke fornøyd med Erna Solberg.

Skuffet

«Erna Solberg har skremt oss konservative», skrev Dan Odfjell på Resett denne uka. Han anklager Høyre-lederen for å ikke stå opp for kristendommen og for å tildekke at islam er totalt uforenlig med demokrati. «Erna Solberg er dessuten i likhet med Merkel globalist», skriver han, og konkluderer med at Donald Trump viser vei.

«Erna er den dummeste statsministeren vi har hatt» og «Erna er en globalistisk agent», kan vi lese i kommentarfeltet under ­artikkelen. Og det er de snilleste kommentarene.

Slike utgydelser om Høyres statsminister er det mange av på de nettstedene som ligger i Fremskrittspartiets høyre ­utkant.

«Tenk om ​​Erna Solberg som kneler for vår tids verste ideologi, hadde vært i nærheten av hva Trump er. Da hadde det vært håp for Norge. I stedet selger hun vårt land til korrupte globalister. En tragedie er hva Erna er.» «En svak statsminister som har sittet for lenge og bør gå av», er et par typiske kommentarer.

Mye delt på sosiale medier er et bilde av Solberg med tørkle på hode under besøk i et muslimsk land - med kommentarer der hun kalles sviker og en som selger landet til muslimene.

Skyts mot Jensen

Også Fremskrittspartiet får gjennomgå for at de er med på å gi Erna Solberg makt og legitimere regjeringens politikk. Skytset rettes mot Siv Jensen, som anklages for å være lyseblå og bare dilte etter Erna Solberg for maktens skyld. Særlig sterke ble reaksjonene da justisministeren fra Frp kritiserte brenning av Koranen (selv om han forsvarte retten til å gjøre det). Flere karakteriserte det som dråpen som fikk begeret til å renne over.

Men er dette en gruppering som det er noen vits i å bry seg om? Er det ikke bare en liten gjeng som holder på i sitt eget ekkokammer uten noen innflytelse verken i Frp eller Høyre?

Det interessante er at de representerer et politisk alternativ som ikke i dag er representert med noe politisk parti. Derfor er de en potensiell kilde til splittelse på høyresiden.

Muslimer og klima

Det er en del fellestrekk som går igjen i disse kretsene. Det mest framtredende er frykten for at muslimene er i ferd med å ta over våre samfunn. Innvandringsmotstanden er hovedsaklig en motstand mot muslimer. Motstand mot globalisme rettes først og fremst mot EU. Klimaskepsis, ofte koblet med negativ informasjon om vindkraft og elbiler. Donald Trump er helten. De fremmer disse synspunktene med en voldsom følelsesmessig intensitet.

Selv kaller de seg gjerne nasjonalkonservative. Men man kan jo være nasjonalkonservativ uten å være muslimfiendtlig, klimaskeptisk og mot EU. Thorbjørn Røe Isaksen er både nasjonal og konservativ - men samtidig trygt innenfor Høyres ideologi.

Motstanden mot forpliktende internasjonalt samarbeid, skepsisen til forskning, den manglende sansen for religionsfrihet og likhet for loven skiller denne bevegelsen fra det som har vært kjennetegn ved konservatismen.

Ulmer i Frp

Det norske liberal-konservative Høyre ligger milevidt fra det dette politiske alternativet står for. Derfor er det logisk nok at Erna Solberg blir fienden. Derimot går skillelinjen et sted i Fremskrittspartiet.

Det ulmer i Frp, hevdet en ­artikkel på Document.no for et par uker siden. Det tegnes opp to fløyer, den liberalistisk-globalistiske med Ketil Solvik-Olsen som lederskikkelse, og den nasjonalkonservative med Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde. Artikkelforfatteren, Tore Kristiansen, beklager at det ser ut til å være den første som råder grunnen.

Han skriver: «Rundt om i Europa for øvrig er mye i snudd opp ned i den «blå» delen av politikken siden 2015. En helt ny høyreside har vokst frem i en rekke land, med motvilje mot EU, mot byråkratisering, mot innvandring og til dels mot den rådende, nokså enøyde klimapolitikken. De har tiltrukket seg til dels massive mengder med nye velgere. Her i Norge har imidlertid Frp stått bom stille de seneste årene. Lite er gjort med partiet for å kunne bli en del av den høyrebølgen som har vært så synlig i europeisk politikk», konkluderer artikkelen.

Organisering

Et så markant politisk alternativ som vi nå ser vokse fram ytterst til høyre, kan ikke i lengden bli uten en form for organisering. Kanskje kan de vinne fram i Frp dersom regjeringen må gå av etter valget. Men også Sylvi Listhaug vil nok ønske å favne videre.

Dermed øker sannsynligheten for at vi får en avskalling og en ny partidannelse. Tidligere slike forsøk har ikke vært noen suksess. Men det svekker høyre-siden.